Alf Karolius Kristiansen (18.02.1912-04.12.1941 - 29 år)
Alf vokste opp i en søskenflokk med fire søstre og fem brødre. Selv om aldersforskjellen mellom den eldste og den yngste i flokken var hele femten år, betydde det lite. Kontakten mellom dem var tett og god i hele oppveksten. Sammen med sine søsken gikk Alf på Tananger skole. På skolebildet fra 1920 er han avbildet sammen med fire av dem.
|
Alf Karolius
|
I likhet med broren Ragnvald var Alf bare 17 år da han i 1929 drog til sjøs. Første turen gikk til Vest-Afrika med M/T Skiensfjord i rederiet DNA [Den Norske Amerikalinje]. Der lastet de mangan-kis for Sauda. I 1930 kom han inn i rederiet Sigval Bergesen og på tanksskip som gikk på Sør-Amerika. Det første skipet han mønstret på var M/T Dalfonn. Høsten 1934 valgte han å skifte til søsterskipet M/T Barfonn hvor han stod til han mønstret av i 1937 for å ta sjømanns-skolene. Disse tankskipene gikk i langfart og hentet olje fra Sør-Amerika og fraktet den til Europa, men de førte også olje til de ulike raffineriene i Sør-Amerika. Vi hører om spennende navn fra fjerne strøk som Caripito, Tallara, Aruba, Curazau, Cartagena og Rio De Janeiro.
For sjøfolk var det ofte tungt å være borte så lenge fra familien. Alf måtte feire høytidene langt fra Tananger, slik som julen 1936 da han sendte telegram hjem til familien på Haugen. Alf var en god brevskriver, og det er som å få fine leksjoner i geografi å lese brevene han sendte hjem. Han startet tidlig som brevskriver, et av brevene til søsteren Bertha, som da var i Kristiania, skrev han bare 10 år gammel. De hjemme var også flittige å sende brev tilbake. Han forteller i et brev til broren Karl: "Da jeg kom til Havre i Frankriket, lå det flere brev og ventet på meg. Det var fra Pernille, Ragnhild, Ellen og far."
Rundt Kap Horn
På en tur til Sør-Amerika losset skipet i Montevideo i Uruguay. Derfra gikk turen til Talara, en liten by i Peru. For å komme dit måtte skipet gjennom den beryktede Magellan-stredet [Sydspissen av Sør-Amerika]. Alf fortalte i et brev om denne passeringen:
(Brev til Bertha 4/8-35)
"Du kan tro vi hadde en kald tur gjennom Maggellan denne gangen. På slike passeringer blir det satt tre mann på vakt, og da må jeg også ut, men så snart vi kommer i rom sjø blir jeg dagmann igjen. Da arbeider jeg hele dagen fra 6 om morgenen til 6 om kvelden.
Magellan er en vanskelig plass å navigere. Strømmen kan renne med åtte mils fart. Dårlig med fyrlykter, og tåkesignal finnes ikke. Vi trenger 36 timer igjennom, og hele tiden er det fullt av snebyger. Er vi riktig uheldig med snedrevet så kan vi trenge mange døgn igjennom."
(Brev til Karl 26/12-34)
"Du kan tro kapteinen likte seg på denne turen. Et "Yanky ship" som gikk ut fra Talara fem døgn før oss, den kom inn her (Campana) bare et par timer før oss. Han lo så jeg kunne se hva han hadde spist til middag. Han er alltid så kry for at han kan gå gjennom Maggellan uten å ankre op om nettene. Denne båden gikk med samme fart som oss, men kapteinen våget ikke gå om nettene."
(Brev til Bertha 4/8-1935)
"På denne turen har vi hatt bare fina veret, men på østsiden hadde vi storm og høy sjø da vi gikk i fra Aruba [En øy i Karabi-havet -"De nederlandske Antillene"]. Når denne båten er på last er den omtrent som et sjer. Sjøen velter stadig over hoved-dekket, så det er ikke rå og komme over der. Når vi skal løse av med roret går vi på "svalkebroen", en bro som går helt fra poppen og helt forover."
Mannskapene på tankbåtene hadde lite fritid og små muligheter til å komme i land. Skipene kom sjelden inn til de vanlige havnene, men ofte til tankanlegg langt utenfor byene. Det tok ikke lang tid å laste og losse, og en måtte derfor benytte tiden til vedlikehold på skipet. De som ikke var direkte involvert i lasting og lossing, som vesentlig bestod i å kople slanger og operere pumper, var derfor opptatt med vedlikeholdsarbeid, maling og banking av rust, fra morgen til kveld.
Tanksjau
(Brev til Karl 6/3-1931)
"Vi kom hit til Roang [Rouen] i går kveld, og skal gå igjen på søndag. Herfra skal vi til Falmouth for å dokke og ha "to-års besiktigelse" på maskinene. Vi blir nok liggende minst en uke der. Jeg har hørt at vi skal "tanksjau" før vi går inn i dokken. Det blir noe sjit her oppe i kjølen, for vi kan ikke ha klær på oss der nede. I tankene er det godt og varmt, for de blir stimet først, men det er når vi skal op på dekket igjen [det blir kaldt]. Jeg skulle håpe vi slipper den jobben. Det er forferdelig kalt her. Vi tar på oss så meget klær vi bare har. I dag var vi forut på skutesiden og malte. Vi frøs så vi var blåe i tryne alle mann.
Vi har hatt meget ruskeveir denne turen. Det er visst to svartinger som kom om bord i Curacao som er skylden i det. Den ene er rømt i land i Avenmouth. Det var riktig en luring det. Han krøp ut ventilen og kom seg i land. Den andre ligger nu forut og fryser. Han har en av de sterke pærene vi bruker til lys på dekk, liggende på magen. Det er lidt varme i den.
Fredagen er det komle til middag, og da kappes vi om å spise mest. Jeg har rekorden med 12 komler. Du vet jeg er en riktig storeter."
|
M/T Dalfonn
(Foto: Stavanger Sjøfartsmuseum)
|
M/T Barfonn
(Foto: Stavangeren)
|
 |
|
I mars 1927 kontraherte rederiet Sigval Bergesen et motortankskip på 14 410 tdw ved A/B Gøtaverken i Gøteborg. Det ble levert i november 1929 og fikk navnet M/T Dalfonn. Prisen på skipet var 3,5 millioner kroner. I november 1927 bestilte rederiet et nytt skip ved Gøtaverken som var "praktisk talt et søsterskip." Det var på 14 800 tdw og fikk navnet M/T Barfonn.
Kilde: Sigval Bergesens jubileumsbok: "Under vekslende vilkår 1887-1987"
|
D/S Skiensfjord |
Verdens største skip
På den tiden var det mye skriving i avisene om verdens største skip Normandie. I beskrivelsen heter det: "Skipet er 320 m lang, har bæreevne på 67 500 tonn og er utstyrt med 56 livbåter."
En gang Barfonn var i New York, fikk Alf se denne berømte båten. Han skrev dette til Karl: "Den dagen vi kom inn til New York fra Venezuela, gikk den store franske passasjerskipet Normandie ut. Du kan tro det var liv med båter og flyvemaskiner. Et stort luftskip kretset rundt den. Pinseaften var jeg på Broadway og inne på en kino der jeg så på filmen da den kom inn, og hvordan den så ut innvendig. Den var kolossalt flott med bade-basseng og alt mulig. Jeg skal si det var ikke lenge før de hadde det på filmen. Den kom inn på tirsdag og lørdag var alt filmen ferdig."
Eksplosjon og brann
 |
|
| Den 13.10.1935 fant det sted en kraftig eksplosjon ombord på "Barfonn" mens skipet befant seg i Den engelske kanal på vei fra Le Havre til Falmounth. Ulykken fant sted under rengjøring og lufting av skipets tanker. Tre mann omkom; styrmann Erik Hetland, tømmermann Martin Gjelsvik og matros Jacob Hovland - alle fra Stavanger. Kilde: Sigval Bergesens jubileumsbok |
|
M/T Barfonn kom fra Talara i Peru med en oljelast og losset 11. oktober 1935 i Le Havre i Frankrike. To dager etter gikk skipet mot Falmouth i Sør-England, men ute i Kanalen oppstod det en voldsom eksplosjon i en av tankene forut som rystet skipet fra for- til akter. Etter få minutter slikket flammene opp fra fordekket. Ildsøylen sto høyt til vers. Etter eksplosjonen var tre av mannskapet på fjorten savnet, og to var skadet, en av disse var Alf Kristiansen. Meldingen om ulykken var naturligvis et sjokk for familien i Tananger, men de fikk straks høre at det stod bra til med Alf.
Skipet hadde fått store skader, hovedmasten var revet overende og radiostasjonen var ødelagt, slik at de ikke kunne sende nødsignaler. Den Britiske destroyeren Wrestler kom likevel straks til hjelp og bidrog til at brannen ble slukket. Uten den assistansen hadde skipet ikke blitt reddet. Det norske dampskipet Tamerarie fra Willhelmsens Rederi kom også straks til havaristedet. Barfonn gikk for egen maskin til Portland hvor den ble dokksatt.
Alf forteller om denne hendelsen i et brev til Karl:
(23/10-1935)
"Takk for brevet jeg fikk i Havre. Det var en sørgelig tur vi fikk over kanalen. Du har vel sett alt i avisene, så det er ikke nødvendig å fortelle noe om det. Jeg var svert heldig som kom fra det så lett. Jeg var på utkik da det hendte. Jeg løste av på utkikken kl. 9 søndags kveld. Så gikk jeg der borte en stund, og husker ikke mer før jeg var om bord i Willhelmsens Tamarie, på vei til Evenmouth, hvor jeg ble forbundet i hode av en sykepleierske fra Australien, som skulle til England og utdanne sig mer i sykepleie. Nå er jeg ganske god igjen og såret er så å si grod igjen. Lå til køys et par dager, men nå er jeg i full virksomhet igjen.
I dag er vi komt i dokk i Falmouth hvor vi skal ta en midlertidig reparasjon, for så å gå over Nordsjøen til det verkstedet som får reparasjonen. Håper det blir Rosenberg så jeg kunne komme hjem. Jeg er vel redd hele forskipet må nytt, og en god del på broen. Var nede i dokken i dag og så. Det ser ikke så vont ut i bunnen. Bare noen nagler ute, og noen ganske små buller. Men hele siden på barbord side står ut i en svær bule. Dekket ligger brettet noe hver vei, så det er et stort hull hele forskipet. Skåtene som deler av tankene er blåst flatt og masten og hele riggen er gått over bord. Nu er vi først komt ordentlig til ro og orden. Da jeg kom tilbake fra Avenmount lå det i et rot alt. Klærne mine var pakket i sekken og stod klar til livbåten. Rundt omkring på poppen lå det klær over alt."
(Brev til Karl torsdag 5/12-1935)
"Det monner fort med reparasjonen. Det er helst småtterier igjen. Masten er kommet på plass, og det snakkes om at vi skal ut av dokken på tirsdag. Her blir forskjellige forbedringer nu. Vi kommer til å få faste soler [lyskastere], i stedet for før, da vi drog dem rundt alle steder. Noen store jektorer [vifter] ser jeg blir satt opp bortover dekk. Jektorene er noen tingester som suger gassen or tankene. Hvorledes brannen oppstod, er det ikke blitt noen opklaring på, og aldri blir det vel noen heller. Men det er vel meget mulig det er elektrikken som har skylden."
(Ved å klikke på avisartiklene åpnes de i et eget vindu. Du kan så klikke en gang til for å få dem i "lesbar størrelse".)
 |
 |
| 14. oktober 1935 skrev Aftenavisen Stavangeren om ulykken. |
Stavanger Aftenblad skrev om ulykken 15. oktober 1935 |
Gapet mellom fattig og rik i Sør-Amerika
Alf forteller i et brev til nevøen Oluf om en tur i land i Caripito, en oljehavn i Venezuela. Han er tydeligvis kritisk til det store gapet mellom rik og fattig i dette landet:
(6/10-1936)
"I Carapito har jeg jo vert mange ganger før, både med Dalfonn og denne [M/T Barfonn]. Men jeg har aldri vert i land der før, da det har stått et stort skilt på kaien at det er forbudt for mannskapet å gå i land. Offiserene fikk gå så meget de ønsket. Denne gangen var vi to som lurte på om vaktmannen kunne lukte om vi var offiserer eller mannskap. Vi fiffet os opp og durte i land, og når vi bare sa til vakten vi var styrmenner, var det ingen ting i veien for å gå i land.
Selve landsbyen Carapito ligger et godt stykke fra hvor selve oljekaien er.
Vi måtte følge oljerørene gjennom urskogen. Der går også en bil på skinner som frakter arbeiderne. Den gikk ikke da vi skulle gå, og vi måtte derfor bruke benene.
Når vi går gjennom en slik urskog kan en høre mange rare lyder fra fuglene. Det var en masse pappegøier som fløy rundt og skrek. Du kan tro de bygger noen rare reir. Det ser omtrent ut som noen sekker som henger og dingler i trerne. Da vi kom opp til byen tok vi først en tur gjennom der hvor amerikanerne bodde. Det er bare slike som er ansatt i Standard Oil og har fine stillinger. I strøket var det bare fine villaer som stod på påler for å få det luftig. Utenfor husene hadde de store tennis og golf baner, og når de skulle noen plass hen, suste de avgarde i en fin bil.
Siden tok vi en tur der hvor de innfødte bodde. De fleste hadde stråhytter som stod rett på jorden, men noen hadde også hytter som var spikret sammen av kassabord. Utenfor husene lå blikkbokser og annet skrot, og midt oppi dette lå en masse skitne unger og lekte. Når de skulle ut å ferdes, kom de dinglende på et æsel. Det så ut som de hadde god tid.
Etter på var vi og så på oljepumpene som tar oljen or jorden og pumper den om bord i båtene. Maskinisten der hadde en stor bananhave, og vi fikk lov å gå og ta oss hver sin bunt. Da vi skulle om bord passet vi på når bussen skulle ned etter arbeiderne, og vi fikk sitte på.
Nu er det snart bare stilken som henger igjen på veggen, og bananene er oppspist.
Selvangivelsen - 1935
Broren Karl skrev selvangivelsen for Alf i flere år. Her er de viktigste inntektspostene i 1935:
* 12 måneder a kr. 144,- = kr 1816,-
* 5% tillegg på tankbåtene Kr. 90,-
* Kompensasjon for 6 fridager kr. 40,-
* Feriepenger for året kr. 40,-
* Overtid kr. 50,-
* Totalt var inntekten hans i 1935 kr. 2044,-.
Sjømannskolen
I 1937 gikk Alf i land for å ta sjømannsskolene. Sommeren 1938 tok han styrmannseksamen med resultatet "utmerket godt". Året etter tok han Skipsførereksamen, også med fine karakterer.
M/S Vestri
|
 |
|
Alf døde 4. desember 1941 og ble gravlagt på Tananger kirkegård. |
Etter eksamen mønstret han på M/S Vestri (Det Stavangerske Dampskibs Selskap) som gikk i rute mellom Stavanger og Oslo. 4. desember 1941 var skipet på vei til Oslo. Det hadde rundt neset ved Tungenes og hadde akkurat passert bøyen ved Bøskinnene, da det ble bombet av et enslig alliert fly og kom i brann. Fire av besetningen ble drept, og en av disse var Alf, 29 år gammel. Det var ingen passasjerer med skipet. Kapteinen og båtsmannen ble igjen om bord og klarte å få båten inn til Vistestranda, der båten endte sine dager.
Mer om Vestri-forliset
I boka "Skipsforlis rundt Jæren" av Eirik Brakkevig står denne artikkelen om Vestri-forliset.
Etter forliset 4. desember stod nedenforstående artikkel i SA den 6. desember. Her følger et utsnitt av det som er mest relevant for Vestri-forliset. (Det skinner igjennom at det ikke er en fri og uavhengig presse som har skrevet dette).
Atter et fryktelig bombe-drama utenfor kysten.
Kystruteskipet "Vestri" angrepet av et fly og totalt ødelagt.
Fire av besetningen på "Vestri" drept
"Vestri" ble 4. desember klokken 9.30 om morgenen angrepet av et engelsk fly utenfor Tungenes. "Vestri" gikk uten enhver ledsagelse og var ikke i den tyske forsvarsmakts tjeneste. Det ble truffet av flere bomber. Og av den 18 mann store besetningen ble 4 drept. Skipet, som utelukkende var lastet med stykkgods, ble satt i brann av bombeeksplosjonene. "Vestri" var på 490 brutto register tonn og bygd i Helsingør i 1910.
Etter de opplysninger Aftenbladet har fått gikk "Vestri" fra Stavanger tidlig om formiddagen på tur til Oslo og hadde med omkring halv last alminnelig stykkgods. Det var ingen passasjerer med. Vel en times tid etter avgang kom plutselig et fly stupende lavt over skipet og kastet to eller muligens flere bomber som traff akter. På et øyeblikk stod hele akterskipet i brann og ilden spredte seg så hurtig forover at besetningen ikke hadde annet å gjøre enn i all hast å sette båtene på vannet og se å komme seg bort.
Da livbåtene ble satt ut, var maskinen stoppet, men skipet hadde ennå godt "seg" forover, og dette førte til at styrmannens livbåt, som det var 10-11 mann i, skar ut og kapseiste. Alle mann kom i sjøen, men det lyktes de fleste å komme seg opp på kjølen, og der hjalp de til med å holde de andre, som det ikke var plass til på hvelvet, oppe så også de klarte seg. Det var en hel del småbåter omkring og ikke mange minutter etter var alle mann berget. De ble straks ført i land, hvor de fikk den beste mottagelse og stell. To av besetningen på "Vestri", restauratør Fjelde og kokk Bergsagel, var en del medtatt etter opphold i sjøen og ble for sikkerhets skyld brakt på sykehuset. Nå er de snart helt i orden igjen.
I den andre livbåten rakk bare kaptein Moe og båtsmann å komme ned i. Denne båten kapseiste (1) ikke, men ble på et eller annet vis hengende fast i noe tauverk eller lignende og ført med det brennende skip innover mot land. De to kunne først komme seg i sikkerhet etter at "Vestri" hadde kjørt seg fast på land, der skipet stod og brant hele ettermiddagen.
De fire som omkom oppholdt seg akterut. Tre av dem hadde frivakt og den fjerde var dagmann og hadde da ulykken inntraff et eller annet å gjøre akterut. De må alle være drept momentant.
Alle var ugift.
(1) Kapseise: sjømannsspråk: kantre / velte
