. .

Karolius Kristiansen


Karolius Kristiansen - Portrett
Karolius - ca 1920 (ca 50 år)
Skonnertbrig - Imsland - Kilde SMM
Imsland - ei av skutene Karolius seilte "verden rundt" med.

Karolius Kristiansen (i kirkeboka er han registrert som Carolius Martinus Christiansen) ble født i 1869 på Sandhornøy i Gildeskål kommune, Nordland. Foreldrene var husmann Kristian Rist Hansen og Pernille Dorthea Nielsdatter. Det var harde tider, men familien hadde en liten jordlapp på Mårnes hvor de dyrket det mest nødvendige til livets opphold, og faren drev dessuten fiske. I syttenårsalderen var Karolius på fiske i Lofoten sammen med flere unggutter fra øya. Da sesongen var over, drog Karolius til Bodø og mønstret på ei skute som gikk i utenriksfart. Han torde ikke reise hjemom først, for han var redd mora ikke ville gi han lov til å reise til sjøs. Med kameraten sendte han denne hilsen hjem: "Eg kjem ikke heim før eg har blanke knappar i trøya". Og slik ble det...

Karolius seilte i flere år, og om bord på ei av skutene ble han kjent med en gutt fra Tananger, Hans Karlsen f. 11.10.1874-L86, og de ble gode venner. Begge mønstret senere av i Stavanger, og Karolius begynte på styrmannsskolen der. Han kom naturligvis på besøk til Tananger, og der ble han kjent med Ragnhild, søster til Hans. De giftet seg i 1897. Karl Asbjørnsen, far til Hans og Ragnhild, var los i Tananger, og Karolius fikk lære losyrket av ham. Da Karl sluttet i tjenesten i 1899, overtok Karolius losstillingen hans.

Ragnhild og Karolius fikk tre barn, men Ragnhild døde i 1902, kort tid etter at sønnen Karl var født. Karolius fikk etter dette en slektning av Ragnhild, Anna Myklebust, i huset for å stelle de tre barna, Kristian (4), Bertha (2) og Karl. Anna og Karolius giftet seg og fikk ni barn sammen, men den yngste, Marcus, døde som spedbarn.

Karolius var en særdeles dyktig sjømann og los. Losskøyta hadde bare seil på den tida, og var vanskelig å manøvrere i hardt vær. Men det ble sagt at han var mer redd for "svartastidlå" enn dårlig vær. Farvannet utenfor Tananger er urent og i ruskevær kunne det ofte gå på livet laust. Slik var det også natta mellom 23. og 24. november i 1903.

1904 - Bertha+Anna+Toralf+Karl+Karolius+Kristian - Cropped
1904: Bertha, Anna, Toralf, Karl, Karolius, Kristian.




Dampskipet Victoria var på vei fra Kristiania til Trondheim. Da det passerte Obrestad fyr blåste det sterk sydlig storm med snøbyger som gav dårlig sikt, og skipet kom ut av kurs og havarerte ved Kolnesholmane, utenfor Sola.

Det ble sendt opp raketter og nødbluss, og satt full stim på dampfløyten for å tilkalle hjelp, men skipet gikk ned etter kort tid. Losene kom til å spille en sentral rolle i det dramatiske redningsarbeidet som da ble satt i gang. Sammen med uredde karer fra Kolnes klarte de, med livet som innsats, å redde fem av mannskapet, men 17 mistet livet denne forferdelige stormnatta. (Victoricaforliset - beskrevet i Dagbladet 03. nov 2003).

 


Victriaforliset-Pokalen Karolius fikk for redningsdåden

Alle bergingsmennene fra Kolnes fikk en pengegave og medalje som takk, og losene fikk hver sin pokal. Karolius sin pokal har denne innskriften:

Til Lods Karolius Kristiansen, Tananger
For udført Ædeldaad ved Redning af
5 gjenlevende fra det paa Kålnesholmen
forliste D/S "Victoria" af Trondhjem novbr. 1903

I september 1917 reddet han, sammen med svogeren Hans, 2 av mannskapet på skonnerten "Ethel Mildrid" hjemmehørende i Bergen. Skonnerten gikk ned mellom Jærens Rev og Feistein. Samme dag rettet de også to fiskere som var i havsnød. For disse redningsdådene mottok de heder, medalje og 500 kroner fra "Carnegies Heltefond for Norge".

I 1929 fikk losskøyta motor, men dette syntes Karolius egentlig var litt unødvendig. "Det einaste eg vil vita om motoren, er koss han kan stoppas," sa han.

Karolius var kvikk i hodet og rask til beins. Den første tiden etter at han kom til Tananger kunne naboene ofte undres på hva som var på ferde hos Karolius. De hadde sett han i full firsprang mellom husa. Senere ble de vant til å se ham springe, og at han sjelden hadde tid til å gå som vanlige folk.

Karolius - med baat paa slep
Karolius - i sitt rette miljø. Foto: Hans Henriksen

Anna og Karolius skapte et trygt og godt hjem for seg og barna. Selv om barneflokken var stor, var det ingen hindring å ta et fosterbarn i tillegg, og overnattingsgjester både titt og ofte. Kom det fremmedfolk til Tananger som trengte husrom, sa folk: "Snakk med Karolius" - og det ble alltid ei råd. Både Anna og Karolius var religiøse og aktive i bedehusmiljøet, og emissærene hadde i alle år fast tilholdssted på "Hauen". Han var også engasjert i andre aktiviteter i lokalmiljøet og var blant annet med i skolestyret i Haaland og styret i A.S. Tananger bilselskap.

Karolius var en gild og beskjeden mann som hadde mange venner. Det ble sagt om han og loskollegaen: "Aldri har de veksla et vondt ord." Bare de som har levd sammen i en trang lugar år ut og år inn, kan vel fullt ut forstå dette utsagnet.

Karolius fikk gleden av å levere "stafettpinnen" til svigersønnen, Oscar Olsen, som da var ansatt som rutelos i Arendalske Dampskipsselskab. Oscar var gift med Bertha, og han fikk losstilling i Tananger i 1929. Samme år gikk Karolius av med pensjon, men fikk dessverre bare nyte sitt otium en kort tid. Han ble syk og døde i 1933 og er gravlagt på kirkegården i Tananger. Gravsteinen har etter hans ønske ikke navn, men bare denne enkle innskriften:

"En synder frelst av naade"

Når barna hans fortalte om Karolius, var det først og fremst den snille og omsorgsfulle familiefaren de mintes. De mange gode egenskapene hans er utvilsomt en verdifull arv for den store slekta som han er stamfar til.

L.R.- januar 2009