Toralf Kristiansen (09.03.1904 – 02.12.1994 - 90 år) gift med Marie Jakobine f. Engedal (05.08.1908 - 12.11.1991 - 83 år)
Toralf ble født i Tananger 9. mars 1904. Han var det eldste barn til Karolius og Anna, Karolius sin andre kone. Karolius hadde allerede 3 barn fra det første ekteskapet med Ragnhild. Hun døde rett etter at Karl ble født. Den eldste av de tre, Kristian, døde 16 år gammel. De to andre, Bertha og Karl, vokste opp sammen med Toralf og 8 andre søsken. Toralfs far, Karolius, hadde altså 12 direkte etterkommere.
Tidlig i livet viste Toralf tydelige tegn på at hans store interesse og anlegg gikk i teknisk retning, og det preget ikke bare hans yrkesvalg og liv, men også de fire barna han fikk sammen med sin kone, Marie. Toralf og Marie giftet seg den 23.04.1933.
Toralf fikk oppleve to verdenskriger, depresjonen på 1920–30-tallet og en teknisk utvikling som verden aldri hadde sett maken til, med utrolige oppfinnelser som fly, radio, televisjon og en stormene utvikling på datateknologi de seneste årene av hans liv. Alt dette tok Toralf levende del i samtidig som han ofte diskuterte hvordan dette virket inn på vanlige folks liv. Hans samfunnsengasjement ble tydelig under de mange diskusjonene rundt middagsbordet hjemme og synspunktene han og Marie la for dagen etterlot tydelige spor også i deres barns holdninger og atferd.
|
 |
|
Familien i 1947: Marie, Kåre, Solveig, Astrid, Magne og Toralf
|
I sitt nesten 91-årige liv opplevde Toralf å komme helskinnet igjennom de harde 1920–30-årene, overleve 2 verdenskriger, fostre 4 barn og til sist selge sin bedrift til sin nest eldste sønn Magne som drev og utviklet virksomheten videre.
Toralf arbeidet deltid hos Magne til han ble 84 år. Da fikk han et lett hjerteinfarkt og bestemte seg for å ta det med ro en stund før han gikk tilbake til arbeidet. Før dette skjedde fikk Marie en hjerne-blødning og Toralf bestemte seg for å bli hjemme for å støtte henne i stedet for å begynne å arbeide hos Magne igjen. Marie kjempet seg tilbake til livet, feiret sin 80-årsdag og levde til hun ble 83 år. Toralf tilbrakte sine siste 9 måneder på Sparekassens aldershjem på Storhaug der han døde 2. desember 1994.
Barn- og ungdomstiden
Toralf var bare 10 år da første verdenskrig brøt ut. Depresjonen som fulgte i 20–30-årene var merkbar for alle, også i Tananger. Alle fikk føle den knapphet på livsnødvendigheter som både krig og nedgangstid førte med seg. Toralf lærte derfor tidlig å slite for føden, blant annet jobbet han som ganske ung med å salte sild, en kald og tung jobb vinterstid.
 |
|
| Toralf - som konfirmant |
|
Det at Toralf var en oppvakt og lærelysten krabat gjorde at folkeskolen gikk greit. Senere fikk han med seg 2 år i teknisk kveldsskole, avsluttet 1923. Dette utgjorde hele hans «akademiske» ballast utenom alt han tok til seg av kunnskap gjennom bøker, aviser og tidsskrifter, og ikke minst ved å demontere klokker og studere alle typer tekniske dippedutter han fikk tak i.
Toralf fortalte gjerne barna om sine barndomsopplevelser. Blant disse var historien om hvordan han gjennom farens langkikkert så flyet til Trygve Gran komme sjanglende inn fra havet og lande noe lenger sør, på Revtangen. Det var historiens første flytur over Nordsjøen – den 30. juli 1914, bare 5 dager før England gikk med i første verdenskrig.
Han opplevde også å se den berømte Zeppelineren knekke i to (se også historien om Bertha).
Toralf var bare 14-15 år gammel da han begynte som gårdsgutt hos sin onkel (bror av sin mor) som drev gård på Tasta. Denne onkelen som hette Rasmus Myklebust ble senere bedemann i Hetland kirke.
Etter en tid på gården begynte Toralf i lære i smien hos smedemester Andreas Djøseland på Tasta. Dette ble begynnelsen til, ikke bare en lang karriere som smed og bedriftseier, men også en romanse som skulle få følger på flere plan.
To store hendelser
|
|
|
Det stolte paret - 23.04.1933 |
Andreas Djøseland var gift med «moster» Sofie som var datter til pleiemor til en vakker, ung dame som het Marie. Marie og Toralf fikk snart et godt øye til hverandre og etter hvert ble det «fast følge». Dette var det ene som hendte som følge av at Toralf begynte i lære hos Andreas Djøseland.
Det andre som hendte var at Andreas Djøseland gikk konkurs som så mange gjorde i de harde 20–30-årene og Hetland sparebank ble eier av smien. 22 år gammel så Toralf sin sjanse til å bli «skipper på egen skute». Han leide først smien med tilhørende våningshus, men kort etter startet han kjøpsforhandlinger med banken som resulterte i at Toralf overtok det hele for den nette sum av 5.000 kroner.
Selv om tilværelsen var alt annet enn lett var det likevel fint å være sin egen herre. Ikke bare hadde han sin egen arbeidsplass, men også et hus som etter datidens målestokk var tilstrekkelig (ca. 50 m2) til å starte familie. Selvfølgelig ble det Toralfs faste følge, Marie, som ble hans ekte viv.
Egen virksomhet
|
 |
|
Våningshuset som fulgte med smien da den ble kjøpt.
Alle 4 barnene ble født i kammerset i dette huset. |
Alle som selv har drevet egen virksomhet vet at det krever sin mann fullt ut for å lykkes. Ikke nok med at man skal styre seg selv, men også andre, som arbeidsgiver. Toralf lyktes nok meget bra med å trene opp sine læregutter, for teknisk og kvalitetsbevisst som han var fikk han formidlet mye lærdom til alle som gikk i lære hos ham.
Helt fram til slutten av 1940-årene var arbeidet preget av lange arbeidsdager og nøysomhet. Det aller meste var rasjonert og kundemassen var for det meste bønder fra Randaberg og Tasta som skulle ha sine hester skodde og redskaper reparerte. En meget spesiell og annerledes kunde var Tasta Foder og Sildoljefabrikk. Hver gang noe gikk galt fikk Toralf og hans ansatte rykke ut for å få hjulene i gang igjen. Som oftest skjedde det på kalde vinterdager da kulden gjorde at maskineri frøs fast og gikk i stykker. Ofte måtte man stå på ute i kulden så lenge man orket, for deretter å snike til seg litt «opptining» ved en av tørkerne for sildemjøl inne i produksjonshallen. Arbeidet på sildoljefabrikken ga imidlertid en ekstra «bonus» under krigen – man kunne ta med seg hjem et stort knippe sild, et utmerket mattilskudd som ble til både tørrsild, saltsild og stekesild, i tillegg til sildefett som kunne brukes til «smør» både på brødet og i stekepannen.
Men så begynte ting å hende! Randaberg – Tasta Billag var etter krigen i sterkt behov for å fornye en nedslitt buss-flåte. Toralf fikk i oppdrag å bygge om en førkrigsbuss og lyktes bra med det. Deretter kom det 2 nye bestillinger på helt nye busser. Dette så jo lovende ut, tenk å skape en bussfabrikk! Men som så ofte før, når de tekniske utfordringene var løste mistet prosjektet mye av sin tiltrekningskraft på Toralf. Så det ble nye utfordringer, en av landets første wire-gravemaskiner ble konstruert og bygget, likeså noen avanserte pappeskemaskiner styrt med pneumatikk (trykkluft) og mikrobrytere som på den tiden var veldig avansert. En fantastisk torvmaskin som produserte de mest perfekte torvkakene, en utrolig dings for å ta ut varme plater fra komfyren ble også oppfunnet og produsert. Selv om denne plategriperen fikk navnet «Flax» ble den aldri noen suksess, til det var salgskunnskapen og innsatsen altfor svak. Derimot ble høygrabben mer interessant. Den var frontmontert på traktorer uten hydraulikk og Felleskjøpet solgte de som ble produsert.
Alt dette medførte et skrikende behov for å erstatte den gamle smien som var bygd i tre og med en stor del med jordgulv. Det første nybygget ble oppført i 1963. Slik så det altså ut da Magne tok over virksomheten i 1970. Men Toralf fortsatte å jobbe hos ham med spesialoppdrag: å konstruere og bygge produksjonsmaskiner. På den tiden var oljeindustrien blitt et interessant kundeområde og verkstedet hadde spesialisert seg på klammer og U-bolter.
Krigsminner
Å fortelle om Toralf uten å ta med noe fra krigen (1940–1945), ville være som å utradere uforglemmelige hendelser, særlig ting knyttet til smien og den virksomhet Toralf drev.
«Ut å hent Stenshornet» var en ordre eldstesønnen Kåre fikk flere ganger av sin far og som markerte en eller annen krise med okkupasjonsmakten. Det kunne hende når en kjempevogn trukket av «bryggerigamper» plutselig dukket opp ved smien og tyskerne begynte å laste skrapjern i kjerren. Da gjaldt det om å kunne kommunisere med tyskerne for å sette stopp for slike tyverier. Stenshornet var en mann med mange talenter, blant annet behersket han det tyske språket. Så Kåre trødde sykkelen til han fikk blodsmak i munnen, hentet Stenshornet som gav tyskerne det glatte lag og viste til livstruende konsekvenser for dem om de ikke øyeblikkelig lastet av skrapjernet de allerede hadde lastet på. Saken var den at skrapjern på den tiden måtte leveres inn i bytte mot nytt stangjern som smievirksomheten var avhengig av for å eksistere. Den tyske krigsmakten hadde vedtatt at en del virksomheter skulle skjermes mot plyndring fordi de var viktige for norsk matproduksjon. Dette lettet på presset for råvarer til produksjonen i smien.
En annen episode som illustrerer Toralfs patriotiske sinnelag og hans evne til å bevare en nærmest stoisk ro, var da en høy, tysk offiser ville få Toralf til å gjøre en spesiell jobb som han forklarte på et ikke altfor dårlig norsk. Toralf bare ristet på hodet som om han ikke forstod. Den tyske offiseren ble etterhvert så sint at han grep etter pistolen og hele episoden var full av redsel for hva han kunne gjøre. Etter mye om og men gikk offiseren endelig med uforrettet sak idet han skrek: «Idiot mench.»
Å skaffe mat og klær ble en spesiell og krevende oppgave under krigen. Mange var de krumspring man gjorde for føden. Stor var sorgen en gang da flyalarm skremte kaninene vi fôrte opp i hagen, slik at de tok livet av alle ungene sine. Løvetann var mat kaninene satte pris på, og ofte ble det Toralfs jobb å sanke dette fôret slik at vi kunne ha kaninfrikasé en gang iblant. I et rom vegg i vegg med utedoen ble et hønsehus innredet. Det ga et fint tilskudd av både egg og kjøtt.
En gang syklet Toralf helt til Bjerkreim der han fikk tak i en stor sekk med saueull som han festet til bagasjebrettet på sykkelen. Hjemturen i mørket og en ulende motvind ble mer enn de fleste kunne klare. Men Toralf klarte det med et nødskrik – da han endelig kom hjem orket han bare å slepe seg til divanen der han totalt sluknet en lang stund. Hjemturen var også farefull for rett som det var kunne tyskerne sette opp sperrer for å knipe folk med ulovlige ting, som saueull utenom kvotene.
Det siste som bør nevnes her var bomberommet som Toralf innredet i vaskehuset. Sandsekker ble bygget opp langs alle vegger og benker til å sitte på ble snekret. Bomberommet kunne nok beskytte mot kuler og splinter, men et direkte bombetreff kunne det nok ikke motstå. Det ble en del ganger at familien tok tilflukt i bomberommet – alltid når det var krigshandlinger i luften. Morgenene etter disse heftige luftkampene der RAF (Royal Air Force) kjempet mot tyskernes luftvernskyts og jagerfly var alltid både spennende og farlige – det hendte flere ganger at ungene samlet granatsplinter i gårdstunet neste morgen.
En morsom etterbruk av bomberommet mot slutten av krigen var at Toralf utnyttet det som tørkerom for hjemmeavlet tobakk.
De siste årene
 |
|
I 1970 flyttet Toralf og Marie til et nytt hus på Vardeneset og her levde de resten av sine liv. Det gamle våningshuset ble da benyttet som lagerplass for smievirksomheten inntil det ble revet for å gi plass til et større verkstedbygg.
Toralf ble enkemann da Marie døde i 1991, men bodde fortsatt i huset på Vardeneset helt til i begynnelsen av 1994 da han fikk plass Sparekassens aldershjem på Storhaug.
I mars 1994 feiret Toralf sin 90-årsdag på Skipper Worse. Mange av den gjenlevende slekten var til stede. På bildet t.v. ser vi Toralf sammen med sine to gjenlevende søsken, Kristian og Ellen.
|
| Toralf, Kristian og Ellen - Toralfs 90-års dag ble feiret lørdag 12. mars 1994 |
|
|
9. mars stod denne artikkelen i Aftenbladet:
«Smedmester Toralf Kristiansen, Stavanger, er 90 år i dag, onsdag 9. mars. Han er født i Tananger, men allerede som 15-åring kom han i smedlære hos Andreas Djøseland på Tasta. Dette skulle bli hans arbeidssted i hele hans yrkesaktive liv. Som 22-åring overtok han ansvaret for driften av smia, og han drev den til sønnen Magne overtok i 1970.
«Tastasmeden» som han het på folkemunne, fulgte med i utviklingen. Han startet som en landsens smed og hovslager. Mange er de hestene han har skodd for bøndene på Tasta og Randaberg.
I årenes løp ble driften lagt om til et moderne, mekanisk verksted. Også etter at vanlig pensjonsalder var nådd, var han daglig å se i verkstedet. Hans store interesse var arbeidet, som også var hans hobby.
I 1933 giftet han seg med Marie Engedal fra Tasta. De fikk fire barn sammen. Etter hvert er det også blitt ni barnebarn og seks oldebarn. Hustruen døde i 1991.
Toralf Kristiansen er frisk og har god helse. I den siste tiden har han bodd på Stavanger Sparekasses Aldershjem. Dagen feires med slekt og venner på Skipper Worse, lørdag 12. mars.»
| |
«Smien» anno 2010
|
Det gror etter Toralf og Marie, ikke bare gjennom barn, barnebarn og barne-barnsbarn, men også når det gjelder arven etter hans tekniske og bedriftsmessige anlegg. Hadde han levd i dag, år 2010, kunne han med stolthet sett hvordan det som begynte med en smie og tvilsomme betingelser for over 80 år siden nå er en blomstrende bedrift i moderne lokaler midt i «oljeområdet» Dusavika. Virksomheten bærer fortsatt hans navn, Smed T. Kristiansen, nå forkortet til STK og drives av Svein og Tor, Toralfs barnebarn.