. .

Karl Kristiansen (10.06.1902-01.01.1989), gift med Åse Kristiansen f. Wang (1908-1991)

 

Karl portrett

Ragnhild og Karolius fikk tre barn, og den yngste av disse var Karl. Han ble født den 10. juni 1902, men kort tid etter fødselen døde Ragnhild, og de tre barna ble morløse. Anna, en slektning av Ragnhild kom inn i huset for å ta vare på barna. Hun ble senere gift med Karolius og var en god mor for lille Karl. Det kom etter hvert til flere søsken, og Karl ble en storebror som alle var glad i.

Etter folkeskolen gikk han skoleåret 1916-1917 på Tananger Fortsettelsesskole sammen med søsteren, Bertha. Året etter tok han et ½ årig kurs ved Jens Langfeldts Handelsskole i Stavanger. Han fikk eksamen med hovedkarakter 1,38. Han hadde en midlertidig jobb ved Haaland Provianteringsraad fra august 1918 til mai 1919. Dette kontoret ble overflødig og stengte på denne tiden.

I september 1919 fikk han jobb som kontorbud ved Stavanger Havnekontor, 17 år gammel. Der gikk han gradene. Den 1. januar 1921 ble han kontorist ved losavdelingen og i 1926 kasserer ved vareavgiftsavdelingen.  Fra 1. april 1946 ble han kasserer og bokholder ved havnekontoret. Han var kontorfullmektig da han sluttet etter mer enn femti års tjeneste. I 1970 mottok han Kongens Fortjenstmedalje i sølv.

Forfatteren

Karl likte å skrive, og behersket både bokmål og nynorsk. Han brukte ofte dialekt når han skrev innlegg i foreningsavisen og i brev til foreldre og søsken. En stor skøyer var han, brevene hans var fulle av artige beskrivelser og karakteristikker.  I et brev til Karl skrev Bertha fra Kristiansand: "Du må snart skrive igjen så vi kan få noe moro, noe å le av!"

I likhet med broren, Erling, var han en god rimsmed. Noen av de uttalige sangene til fødselsdager, konfirmasjoner og bryllup er blitt "familie-klassikere". Et av disse er sangen til broren Kristians bryllup. Denne strofen blir ofte sitert i familiekretsen:

"Mor sa så ofte du må 'kje dra utfor Tangen.
Du får de fiskane du vil ha, innfor Tangen.
Han Kristian likte ikkje slikt et prat,
Det var 'kje greit å skaffa middagsmat
innfor Tangen."

Karl fikk publisert mange dikt og artikler i avisene, men som den beskjedne mann han var, snakket han lite om det. I 1943 tok han et kurs i novelleskriving på Bladmannaskulen i Oslo. I vitnemålet fra Bladmannaskulen heter det:

"Karl Kristiansen har skrive forteljingar om sjølvvalde emne, mest frå fiskarlivet. Han fortel fint og jamt, og kan skildra idyllen i landlega, striden i stormen og kjærleiken som brenn i bankande hjarte. Fleire av forteljingane hans som han har skrive i elevtida har vorte prenta i blad."

Barnevennen

Da Karl ble ansatt ved havnekontoret flyttet han på hybel i byen, men i fritiden og i helgene drog han tilbake til familien i Tananger der han bl.a. var aktiv medlem av den lokale avholdsforeningen. "Det var ikke helg før Karl var kommet hjem," det var både Ellen og Kristian enige om da de mintes barneårene.  Når Karl kom inn i huset på Haugen, satte han seg til det gamle orgelet og spilte. Så var det barna som kom i sentrum, med skøy og spill. Ingen tvil om at Anna også var glad for besøket. Han hadde fast plass på "Nore Salen", og søndags morgen kom hun med frokostbrett til Karl. Ja, også når de andre av barna og barnebarna overnattet, kom hun med frokost på sengen.

Også barna i neste generasjon fikk et nært forhold til onkel Karl. Han var en flittig gjest hos søstera Bertha på Våland, og det var ekstra kjekt når han kom, for da ble det liv i stua. Agny og Ragnvald forteller at han hadde en imponerende tålmodighet, og kunne spille med ungene hele kvelden. Når spillet "Monopol" kom i huset, var Karl en ivrig deltaker. Ragnvald forteller at onkel Karl også fikk dem med på skiturer, sykkelturer, og andre utflukter, som de har mange gilde minner fra.

Karl likte å reise i feriene, men da med sykkel, telt og sovepose. Fotografier og postkort som han sendte hjem, forteller om mange fine turer både på Vestlandet og Østlandet. Turistforeningens hytter brukte han ofte. Han var på Galdhøpiggen og Folgefonna, og besøkte også Sverige og Danmark flere ganger.

Krig og fangeleir

Adgangskort
Adgangskort som viste at Karl hadde lovlig ærend på kaien.

Havnekontoret, hvor Karl arbeidet, hadde svært vanskelig arbeidsforhold under krigen. Tyskerne blandet seg direkte inn i disposisjonen av havneanlegget og lostjenesten. Men situasjonen gav også gode muligheter for motstandsarbeid. Sjefen, havnefogd Sigurd Lura, var bl.a. en av de fremste havnespionene i landet vårt under krigen. Karl var ikke med i dette arbeidet, men ble involvert da en nyansatt kom med en pistol som han ba Karl ta vare på. Denne karen var en ungdom som knapt forstod hva han hadde rotet seg opp i. Karl la først pistolen i en skuff i kontorpulten sin, men litt senere tok han resolutt våpenet og kastet det i sjøen fra Strandkaien. Kort tid etter kom unggutten i klørne til tyskerne, og fortalte hvem som hadde fått pistolen.

Karl ble arrestert av Gestapo den 27. september 1944, til tross for at våpenet ble funnet i sjøen der Karl hadde kastet det.  Han ble satt inn i fengselet på Lagårdsveien, og måtte gjennom et hardt forhør. Fjorten dager senere ble han ført til Oslo med tog sammen med femti andre, og kom til fangeleiren Grini. Der satt han frem til fredsdagene i mai 1945. På vei til Oslo stoppet toget i Kristiansand, og en av de norske politimennene som fulgte fangene, returnerte til Stavanger. Han fikk med seg en liten lapp fra Karl, som han leverte i Vidarsgaten. Her fortalte Karl at han hadde det bare bra, og hilste til alle slektningene.

Det var ikke totalforbud mot å sende brev fra Grini, men alt de skrev måtte gjennom sensuren. Karl fikk også sende postkort hvor det var satt opp en rekke småting som fangene kunne be om å få tilsendt, det kunne være tannbørster, bukseseler, skotøy etc., men dette var også livstegn som familien satte pris på.

Etter krigen fortalte Karl lite fra denne tiden, men nevnte at han satt på den så kalte "Gul Brakke 1", der tyskerne kunne komme om natten, uten forvarsel, og hente ut fanger som de førte ut i skogen og avrettet. Blant de få lyspunktene i fangeleiren, var det gode kameratskapet som oppstod blant de innsatte. I mange år etter krigen hadde han kontakt med fangevenner, og han var medlem av Norsk Samband av Politiske Fanger - Griniklubben.  Den kjente fiolinisten Gunnar Knutsen var også fange, men fikk spille for kammeratene. Etter krigen samlet fangevenner inn penger slik at kunstneren kunne få et nytt instrument.  Karl var blant de mange som fikk takkebrev, og gratis billett til konsertene hans.

Fredsdagene var en lykketid for mange, men noen var opptatt av hvordan det hadde gått med de mange som satt i tysk fangenskap. Agny forteller at hun var med familien på jernbane-stasjonen i Stavanger og ventet på at Karl skulle komme hjem fra Oslo. Men ingen Karl dukket opp. Det viste seg at turen hadde vært så strabasiøs at han måtte gå av toget i Kristiansand og ta inn til søsteren Pernille og familien. Karl var svak og så tynn at han ikke kunne sitte uten en myk pute på stolen. Han klarte heller ikke å beholde maten i begynnelsen. Etter en uke i Kristiansand følte han seg så sterk at han kunne reise videre til Stavanger og tok inn hos familien i Vidarsgaten. Der ble han værende til han kunne klare seg på egenhånd.

Han møtte Åse

Bryllupsbilde
10.11.1946 giftet Karl seg med
sin utkårede - Åse Wang.

Karl hadde stor interesse for fotballsport, og Viking var naturligvis favorittklubben. Han reiste gjerne til Oslo for å gå på fotballkamp, og det var slik han møtte Åse Wang, som han senere ble gift med. Åse følte seg alltid som en Arendalitt; far hennes drev der et lite reparasjonsverksted for båtmotorer, og Åse var medhjelper og en fullbefaren mekaniker.

Etter bryllupet slo de seg ned i Stavanger, og i 1948 fikk de Karl Åge. Først bodde de en tid i Tananger, i huset til onkel Andreas. Siden hadde de i mange år en leilighet på Madlaveien, og kjøpte i 1958 en vertikaldelt leilighet i et rekkehus på Randabergveien.

Gode historier

Karl samlet på gode historier, men det var ofte pussige episoder som han selv hadde opplevd han fortalte om. Her er en slik "tildragelse" fra den tida han bodde i Randabergveien.

"Du vett eg må ha morgenavisen min i sjutida. Da kan eg lura meg bort til postkassen på tøfler og i pyjamasen. Eg pleie sette døra på gløtt når eg går ut, men ein morgen var eg litt for hardhendt, og døra smalt igjen. Då var gode råd dyre, og eg måtte dra fram den lange stigen og sette han opp mot loftsvinduet, som stod på gløtt. Det gjekk bra, sjøl om eg måtte kava for å komma gjennom det trange vinduet. Da eg kom ned i gangen, kom eg tilfeldigvis til å kjenne på dørå. Vett du ka, dørå va åpen!

Eg syntes naboen såg litt løye på meg då me møttest seinare på dagen. Kanskje hadde han sett den stripete baken min i loftsvinduet?"

Et godt liv

Karl-Pensjonisten

Pensjonisten

 

Dødsannonsen

Karl hadde energi og interesse for aktiviteter ved siden av arbeidet ved Havnekontoret. Han var en trofast familiemann, men i mange år hadde han ansvaret for regnskapet i Rogalands avdelingen av Redningsselskapet. I tillegg fungerte han som sekretær for Losforeningen, og deltok på alle møtene deres. Så aktiv som han hadde vært, var det nok ikke problemfritt å bli pensjonist.  Karl hadde alltid vært en flittig avisleser, og fulgte godt med i det som skjedde både lokalt og nasjonalt, og derfor var det alltid givende å samtale med ham. Karl hadde mange venner som satte stor pris på ham, og han fikk en god alderdom. Han var på Tasta Sykehjem da han døde, 86 år gammel.