Pernille

[Dortea Pernilla] Pernille Westlund f. Kristiansen (09.06.1907-17.01.1990 - 82 år), gift med Svend Westlund (16.03.1903-31.07.1956 - 53 år)

Barndom


Pernille

Pernille vokste opp som den nest eldste jenta i familien. Hun var snill og grei, men viste tidlig at hun hadde egne meninger. Hun var glad i pynteting, og ville gjerne følge motene. Da hun ble konfirmert var håret hennes langt med mye krøller. Senere fikk Pernille klippet håret og fikk "Short Cut", som var høyeste mote på den tiden. Tidlig fikk hun også sko med høye heler.

Pernille og broren Ragnvald var sterkt knyttet til hverandre, det var bare to års aldersforskjell mellom de to. Hun skriver i et brev til søsteren Bertha etter julen 1923: "Du kan tro jeg fikk masse fint av Ragnvald da han var hjemme (Ragnvald var sjømann). Et nydeli ravperlebånd, et silkekast, lyse røtt, og så er det malet roser på det. Det er penere enn det du fikk, og så fikk jeg en vifte".

Pernille hadde også som voksen sans for fine ting, men det var ikke så ofte anledning til å skaffe slike dyre varer, men når hun handlet, så skulle det alltid være kvalitet.

Det var ikke alltid så mye å ta seg til for tenåringen i Tananger. Brevene hun skrev til søsteren fortalte derfor mest om hverdagshendelser. Hun skrev til Bertha: "I dag er her bryllup i Tananger, det er Kristine til Hans i Båsta som ska gifta seg. Tora og mig skulle opp å se på brudeparet. Di kom gåande opp gjennom marken og da de var kommet halvveis falt bruden så lang hun var. Jeg vet ikke om hun brakk eller vrikte benet, men hun måtte bæres hjem. Hans kom og fikk hentet presten, de skulle vies hjemme."

Juletrefestene var alle opptatt av, det var en begivenhet alle ville ha med seg. Denne gang ble det en skuffelse for Pernille. "Jeg skulle vært med Ragnvald på sjømannsfesten, men så hadde Ragnvald ikke fått fat i bilet til mig. Du kan tro jeg ble sinna! Rasmus Rott havde skaft bilet til Hilda Rott og Tora, så de var der. - Jeg var på festen på Solborg, men det var slett ikke morsomt, der var så mange folk at det var umulig å gå i ringen. Jeg var en gang rundt forresten, da stod vi helst bare å dibde." skrev Pernille til Bertha.

Ut i arbeid

Som mange jenter på denne tiden, måtte Pernille ut i huspost i 16 årsalderen. Hun var nok uheldig med familien, og skrev til søsteren Bertha: "Nu har jeg sagt op. Jeg skal være så glad når den dagen kommer jeg kan få pakke og drage". Pernille fikk senere huspost hos banksjef Langfelt i Kristiansand. Hun var da 18 år. Det var kjekke folk, og de bodde på Grim, et fint strøk i byen. Hun hadde 30 kroner i måneden. Ungene i huset ble veldig glad i Pernille, og hunden "Prippan" var også en av hennes beundrere. Han fulgte henne hvor hun gikk, og hun måtte lure seg ut, når han ikke kunne være med. Husarbeidet var hardt, men det var kontraktfestet at hun skulle ha fri hver onsdag ettermiddag. Men det var ikke til så stor hjelp, for når hun kom tilbake, var det ingen som hadde gjort noe med arbeidet hennes i mellomtiden. Oppvask var samlet opp, og tøy som skulle ordnes. Pernille tok dette opp med vertskapet; det ble ikke fritid for henne, når alt dette måtte tas igjen når hun kom tilbake, mente hun. Familien forstod dette, og problemet ble løst.

Pernille likte godt å bake, ja, allerede femten år gammel hadde hun vært på kurs i kakebaking. Hun skriver til Bertha: "Jeg har vært i byen i tre dager på et kursus på Viktoriahotellet. Kan tro det var kjekt. Vi lærte å bake kransekaker, butterdeig, bløte kager, marsipan, serviettoppsett o.s.v.. Du skulle også ha vært der, der var ikke så lite å lære."

Det var kanskje det hun lærte på kurset, som gjorde ungene hos Langfelt ville etter kakene hennes. Når hun bakte til julehelgen, hendte det ofte at de spiste opp alt før helgen, og at hun måtte til med en ny omgang.

Pernille og Svend


	Svend og Pernille med datteren Anny

Pernille møtte Svend og de ble forlovet, men hun ble hos familien Langfelt like til de giftet seg. Da hun sluttet, måtte familien ansette to hushjelpere, så hun må ha vært flittig og effektiv.

Svend og de fire søsknene hans mistet foreldrene tidlig. Faren var svensk og de hadde ikke familie i distriktet. Alle barna måtte på barnehjem, og der ble Svend til han var 15 år. Siden måtte han klare seg selv. Da han senere leste boken "De vergeløse", var kommentaren hans: "Ja, nettopp slik var det!"

Svend jobbet som maler, men i mange år var han vaktmester på idrettsanlegget til Grim, men sluttet i 1948. Senere ble helsa hans så dårlig at han ikke kunne ha tungt kroppsarbeid. På den tiden var det lite arbeid å få, men han var en nevenyttig og allsidig mann. Han startet blant annet med å sy vesker av skinnbiter i flere farger, slike som var populære på den tiden og var lette å få solgt. Han var også en dyktig skredder og sydde kjoler og kåper til familien og til andre. At han hadde en kunstnerisk åre, var det ingen tvil om. Selvlært som han var, laget han mange fine og stemningsfulle malerier av høy kvalitet. I slekten er det mange som har et fint maleri laget av Svend. På bedehuset i Tananger hang det lenge en stor dekorasjon som Svend hadde malt. Åse, den yngste datteren, hadde nok arvet dette talentet. Hun kom inn på Kunstakademiet i Oslo og fullførte utdannelsen der.


Maleri av Svend - motiv fra Tananger

I 1934 reiste familien til Tananger og bodde to år i det koselige huset i "Losbyen". Det var onkel Erling som da eide dette huset, og han bodde i andre etasje. Pernille og familien fikk første etasje. I denne tiden hadde Svend arbeid med maling og tapetsering hos folk i Tananger.

I 1939 kjøpte de et lite hus i Fagerdalveien i Kristiansand, og i de første årene hadde de leieboere i annen etasje. Nå er det datteren Anny som har overtatt dette huset.

Både Pernille og Svend var glad i naturen. På søndagene var de ofte på turer utenfor Kristiansand på sykkel med kjøttkaker i matkorga og med primus, forteller Anny. De to jentene deres fikk en god barndom og foreldre med mye godt humør. Hele familien likte å synge, og Svend kunne mange svenske viser. "Jeg husker godt sangene, men har glemt mye av tekstene", sier Anny.

Mange år på meieriet

Pernille begynte i arbeid som rengjører på Meieriet i Kristiansand i 1948, med ukelønn på 70-80 kroner. Arbeidet omfattet renhold av butikk, melkebar, fem kontorer, spisesal og toaletter. Dessuten var det 120 hvite forklær og i tillegg alt arbeidstøyet i butikken som skulle vaskes og strykes hver uke. Pernille var opptatt av å gjøre en god jobb, og var nøye på at alt skulle være rent. Da det ble innført lørdagsfri, betydde det for Pernille at hun måtte vaske to ganger på fredagene. Hun startet vaskingen som vanlig tidlig på morgenen, men syntes hun også måtte vaske etter arbeidstiden, for det skulle være rent på mandagen. Det var på ingen måte en jobb for bare ett menneske, men Anny, datteren, som også var ansatt på meieriet, hjalp til hver dag etter klokken tre, når hun var ferdig med sin egen arbeidsdag.

Det var et meningsløst hardt arbeid, men Pernille klaget aldri. De som avløste henne da hun gikk av med pensjon etter 27 år på meieriet, fikk sparken for de gjorde for dårlig arbeid. Pernille hadde satt en så høy standard på renholdet, at den var vanskelig å holde. Hun var trofast og borte fra jobben bare en gang gjennom alle disse årene. Helsa hennes hadde vært bra, men slitasjen etter det store arbeidspresset ble mer og mer synlig.

Svend hadde fått voksende hjerte, og ble helt arbeidsufør. Han hadde ikke syketrygd og de var derfor avhengige av Pernille sin inntekt. Familien sparte gjennom hele året for å få råd til å ta den årlige turen til Tananger for å besøke mor og familien.

Svend døde 31. juli 1956 bare 56 år gammel, det var hjertet som sviktet.

Personen Pernille

Det er ikke lett for Anny å beskrive Pernille som mor og person: "Mor var snill og omtenksom, hun satte alltid seg selv sist i rekken. Hun var veldig bestemt og hadde et sterkt sinne. Når det sto på var det stille i huset, men det gikk alltid fort over og det gode humøret kom tilbake," sier Anny.

Pernille fikk ikke beholde helsen, som hun hadde fortjent, sykdommen kom etter kort tid som pensjonist. Hele seks år var hun alvorlig syk, og mesteparten av tiden sengeliggende. Anny sørget for at hun slapp å forlate huset i Fagerdalsveien og komme på pleiehjem. Anny stelte moren i alle disse årene, og Pernille fikk dermed all den omsorg og pleie hun trengte.