Ellen Myrland f. Kristiansen (30.11.1913-31.01.1995 - 81 år), gift med Karsten Myrland (07.05.1915-15.01.2007 - 91 år)
Mor ble født 30. november 1913. Som liten var hun mye skrøpelig, hun hadde blant annet engelsk syke. Men hun var også kjent som ei sprudlende jente. Hun likte blant annet å sparke fotball sammen med sin yngre bror Kristian.
Hun trivdes veldig godt på skolen. Særlig lærer Breiteig satte sterke og gode spor i hennes sinn. Men det la seg ikke til rette for henne med noen videre utdanning etter 7-årig folkeskole. I stedet fikk hun etter hvert jobb i Olav Olsens butikk i Tananger. Der var hun i 10 år, blant annet det meste av 2. verdenskrig. Hun fortalte siden mye fra den tiden. Mor likte mennesker og trivdes godt i jobben. Den gangen kom butikkbetjeningen i nærmere kontakt med sine kunder enn vanlig i dagligvarebutikker nå. De fleste varene var nemlig "bak disken", og butikkdamene måtte hente det kunden bestilte. Et besøk i butikken bestod derfor i stor grad av en samtale mellom butikkdamen (det var oftest damer) og kunden. I tillegg til befolkningen i Tananger og tyske soldater var fiskere fra mange steder blant kundene. Tananger var en mye brukt havn for de mange som den gangen livnærte seg som fiskere.
Mor var nært knyttet til sin far Karolius, som var en sentral person i kristenlivet i Tananger. Han var, som omtalt andre steder på dette nettstedet, los. Losene var regnet blant de mer velstående. Karolius sendte blant annet sine barn med mat og varer til folk som trengte det.
 |
|
|
Ellen og Karsten giftet seg 1. april 1944
|
|
Da Karolius ble syk og det ble klart at han ikke hadde så lenge igjen å leve, ble mor med i en vekkelse og kom inn i kristenflokken på bedehuset. Hun ville med det glede sin far og hun ville møte ham igjen i himmelen. Mor var 19 år da hennes far døde i 1933. Mor hadde mange gode minner fra tiden på bedehuset, og hun fortalte noen av dem til oss. Likevel ble det til at hun i 1938 gikk over i Smiths venner sammen med to av sine søsken, Erling og Ragnhild.
I dette miljøet fant hun sin ektemann, Karsten Myrland. Han var bror av kona til Erling, Olaug. Far var fra Movik i Tromsø. Da han kom til Stavanger i 1941, gikk han på Uldals handelsskole og fikk deretter jobb i det offentlige. I 40 år var han på Rogaland Skattefutkontor og stelte blant annet med arveavgifter og omsetningsskatt (en forløper for vår "moms"). Ellen og Karsten giftet seg 1. april 1944 i et dobbeltbryllup sammen med Borghild (Olsen) og Ole Risa. Borghild var datter av mors arbeidsgiver.
Som nygifte i krigens tid bodde de flere steder. Tanken var at de skulle bo i mors barndomshjem på Haugen, men tyskerne hadde overtatt det huset. Men da krigen var slutt og huset var renovert, flyttet de inn der og delte huset med mormor (Anna) og tante Ragnhild. Da var eldste sønn, Odd, allerede født. I tiden i Tananger fikk mor og far 6 barn til. Den nest eldste, Tor, døde som baby.
De eldste barna har mange gode minner fra tiden i Tananger. Det ble mye tid i Tananger i helger og ferier også etter at vi "flyttet til byen" i november 1955. For "tante" var gjestfri. Vi har mange gode minner fra båtturer og andre samvær med "onkel". (Alle andre onkler og tanter hadde navn, men onkel Kristian og tante Ragnhild var bare "onkel" og "tante" for oss.) Og vi har gode minner fra besøk på Myklebust hos onkel Erling og tante Olaug, hvor det var mange jevnaldrende søskenbarn.
|
 |
|
1951 - Ellen, Kåre, Odd, Karsten og Anne Karin
|
Som nevnt flyttet vi til Stavanger (rekkehusleilighet i Bekkefaret) i 1955. En umiddelbar grunn var at mormor ønsket at onkel Kristian skulle overta Haugen. Men vi hadde kanskje flyttet til byen uansett. Som de aller fleste andre hadde vi ikke bil i 1955, og det var tungvint å reise så mye fram og tilbake med buss som vi gjorde: Far reiste hver dag til og fra sin arbeidsplass i byen, vi var på kristne møter i byen flere ganger i uka, i byen ble mange innkjøp gjort, der bodde folk vi besøkte, osv. Og ikke minst: Det var i byen vi barna noen få år fram i tid skulle ta videreutdanning, i Tananger var det ingen utdanning utover 7 års folkeskole. Så i 1955 føltes det naturlig å flytte.
Med 6 barn var det rimelig at mor viet sin tid til hjemmet. Det eneste betalte arbeidet hun hadde utenfor hjemmet som gift, var at hun i en periode førte regnskap for Tananger Fiskematfabrikk, som tante Ragnhild drev sammen med Rakel Sola. Mor var en mor som alltid var til stede. For min del hender det ennå, 15 år etter hennes død, at jeg tar meg i å tenke at "det må jeg snakke med mor om".
Mor var i utpreget grad et fortellertalent. Hun opplevde kanskje ikke så mye av de store ting. Men det trengtes bare en vanlig handletur til byen, så traff hun interessante mennesker og hadde mye å fortelle oss.
Mor var 30 år gammel da hun giftet seg, og hennes barn hadde ingen hast med å stifte familie. Så hun var 63 år gammel da hun fikk sitt første barnebarn. Etter hvert kom det flere, og mor engasjerte seg i deres liv og utvikling. I 1982 gikk far av med pensjon, og de to fikk en god tid sammen. Jeg bodde sammen med dem.
På slutten av 80-tallet begynte mors helse å skrante. Hun ble ofte svimmel. Det ble vanskeligere å bevege seg utenfor hjemmet, og mer av kontakten med omverdenen skjedde per telefon. I juni 1991 fikk hun hjertestans. Da Luftambulansen fikk hjertet i gang igjen, var det gått så lang tid at det var oppstått en hjernesvekkelse, med symptomer som minnet om demens: Hun husket alt fra gamle dager, sanger av mange slag og hun kunne lese, men nyere ting var ikke lett å få med seg. Hun fikk tre og et halvt gode år sammen med sin mann og familie før hun døde av kreft i januar 1995.
Far levde videre som enkemann. Han var frisk og kunne sykle, reise der han ville, fiske i Tananger osv. til han var nærmere 90 år. Våren 2006 (da han var 91 år gammel) skjedde det en markert svekkelse av helsa, og han tilbrakte sine siste måneder på Tasta sykehjem. Han døde i januar 2007.
Skrevet av Ellens sønn Odd med innspill fra søsken.
</p>