. .

Bertha [Gurine] Olsen f. Kristiansen (20.07.1900-13.09.1985), gift med Oscar [Martinius] Olsen (1897-1981)

 

Bertha
Bertha

Bertha, datter til Karolius og Ragnhild, ble født 20. juli 1900. Eldste broren som da var to år ble bare 16 år gammel. Kort tid etter at Karl, den andre broren ble født, døde Ragnhild og de tre barna ble morløse. Etter at Ragnhild ble borte, kom Anna i huset for å passe barna. Hun ble gift med Karolius, og fikk selv ni barn. Hun var en omsorgsfull og en god mor for alle barna. Ingen tenkte på henne som stemor. Familien var godt sammensveiset, der alle tok vare på hverandre, og med nok overskudd til andre som hadde behov for en hjelpende hånd.

Barn og ungdom

Bertha fortalte mange episoder fra barneskolen. Hun var en flink elev, men helselære var ikke så populært. I de timene besvimte hun, og tilslutt måtte hun gå i skolegården når de andre hadde dette faget. Etter barneskolen gikk hun skoleåret 1916 - 1917 på Tananger Fortsettelsesskole, med broren Karl i samme klasse. Det var på denne tiden hun fikk oppleve at den 100 meter lange tyske Zeppelineren falt ned i Hafrsfjord. Hun var på Jåsund da den kom innover fjorden og plutselig brakk i to og gikk i sjøen. Dette var under første verdenskrig da Norge var nøytralt, og Zeppelineren hadde vært på bombetokt over England og på hjemturen kom den ut av kurs og havarerte. Mange fikk brudekjoler av dette fine silkestoffet fra vraket.

Bertha ble konfirmert i 1914 etter utbruddet av den første verdenskrig. Hun og venninnen Othilie Bellesen fikk kjoler fra søster til Ragnhild, tante Gina, som bodde i Amerika. De to jentene var de første i Tananger som ble konfirmert i hvite kjoler.  Bertha fortalte at tante Henrikka, søster til Karolius, som var på besøk i Tananger på denne tiden, var med i konfirmasjonen.

Første verdenskrig

Om første verdenskrig fortalte Bertha: "Krigen førte til matmangel og rasjonering. Mor hadde fått tak i en sekk hvetemel, men da familien fikk rasjoneringskortene, ble den trukket fra rasjonen. Hvetemelet i sekken var ikke til å bake med, og det ble derfor lite brød å få, vi måtte koke middag to ganger om dagen. Kjøtt var ikke rasjonert, men det ble mest fisk som kom på bordet. Dette året var det et uvanlig godt fiske, og havnen var full av fiskefartøyer. Det var et flott syn, og mange kom for å se. Ja, det stod lange rekker med biler oppetter veien - som en lysende slange. Jeg husker at det alltid var to marinefartøyer på havnen.  Etter en måned ble det vaktskifte, og to nye skip tok plassen."

Det var vanlig at jentene fra landet kom til byen for å ta huspost. Det var hardt arbeid, men her fikk de gratis hus, mat og lærte husstell. De som tok arbeid i butikk eller fabrikk måtte selv sørge for mat og husrom og lønna var ikke høyere.

Bertha var 17 år gammel da hun drog hjemmefra og inn til Stavanger. Hun fikk huspost hos Ola Olsen som eide og drev en pianofabrikk. Dette var i "jobbetiden" og han var rik, spekulerte i aksjer, men den store rikdommen varte ikke så lenge.  Mannen og kona blandet seg lite i husstellet. Bertha lærte mye om matlaging av kokka, som hadde vært hos familien i mange år. "Det var et godt "mathus"", sa Bertha. Blant pliktene; hun måtte gå med jentungen på kino, og billetten kostet ti øre den gang. Det var selvfølgelig stumfilm, men som regel var det noen som spilte fiolin under forestillingen. Månedslønna var 20 kroner, og Bertha var i denne posten i ett år.

Skoleåret 1919-20 gikk Bertha på Solborg Ungdomsskole. Det var en fin tid, og hun satte  stor pris på det fine miljøet. Skolen hadde ikke linjevalg, men underviste kun i vanlige skolefag. Hun fikk mange venner, og noen av disse hadde hun kontakt med hele livet.

Etter dette fikk hun huspost hos Norem Baade, en annen velstående Stavangerfamilie. Her hadde Bertha hele ansvaret for matlagingen, og det var til dels stor selskapelig aktivitet. Maten var god, og de laget mesteparten selv. De kjøpte kjøtt, laget kjøttdeig og pølser som de gikk til røkeriet med. Som festmat brukte de mye laks og ryper.
En annen delikatesse var fiskematen. På torget ble det kjøpt fersk hyse. Fiskefileene ble ikke kvernet, men skrapt med kniv til en farse som siden ble lagt i en morter og stampet til en fast masse. Fiskepudding laget på denne måten smakte som et festmåltid.

Fruen var grei, men var veldig sparsommelig på flere områder. Dessuten var hun fryktelig mistenksom og trodde at alle var uærlige. En gang beskyldte hun Bertha for å ha tatt strikketøyet hennes, men Berta bare lo : "Ka skal eg med det strikketøyet, eg som ikkje kan strikka hel". Da måtte også frua le, og senere fant hun strikketøyet i skatollet sitt.  I denne tjenesten var hun i halvannet år, og hadde en månedslønn på 50 kroner.

I hovedstaden

Gjennom en bekjent fikk Bertha huspost i Kristiania hos Skabo-Brun, en familie på ti, og hun fikk ansvaret for hele husholdningen. Det var velstående og greie folk, og huset deres var så stort at folk som gikk forbi trodde det måtte være et sanatorium eller lignende. Her var hun halvannet år, og flyttet deretter over til en familie som bodde litt nærmere sentrum.

Familien Bertha da kom til var besteforeldrene til Erling Lorentzen, som senere ble gift med prinsesse Ragnhild. (Bertha fortalte at hun serverte i barnedåpen til Erling). Hun ble ett år hos denne familien, og likte seg godt. Her var det ofte større selskaper som krevde kokkekunst av beste slag, og hun lærte mye om matstell som hun fikk god nytte av senere i livet.

En familie ble etablert


Oscar

Oscar var, som sin svigerfar, los

I februar 1924 (L2), reiste Bertha hjem til Tananger for å gifte seg. Den "utkårede" var Listagutten Oscar Olsen, som hun ble kjent med i den tiden han sammen med to brødre drev fraktefart mellom Kristiansand og Bergen. Havnen i Tananger var samlingssted for fiske- og fraktefartøy som ventet på bedre vær for å passere den farlige Jærkysten, og Lista guttene var populære blant jentene i Tananger. Da de giftet seg, var Oscar los i Arendalske Dampskipselskap.

De nygifte bodde et halvt års tid i Tananger før de flyttet til Kristiansand. For Oscar, som var om bord på Kystruten, var det mer praktisk å bo der. På den tiden var Kristiansanderne redde spøkelset "Den sorte Dame," som hadde vist seg ved flere anledninger. Gatene var tomme for folk og bussene stappfulle, få torde gå ut etter at det var blitt mørkt. Det viste seg at spøkelse var skapt av smuglere i byen som ville ha fritt leide for sin lyssky aktivitet.
Fra foreldre og søsken kom det ofte brev til Bertha i Kristiansand, At mor var bekymret for helsen til den unge moren (25), går fram i et av brevene hun skrev: "Du må kle deg godt. Du må ikke kle deg som en ungdom, husk at nå er du mor."

I 1929 overtok Oscar stillingen som sjølos i Tananger etter svigerfaren, Karolius. Da flyttet familien tilbake til Tananger, og tok inn i huset til onkel Hans.  De fikk kjøpe en tomt av han for 500 kroner. Det nye huset bygde Sandnes Trelast i 1931, og det kostet 5000 kroner, men uten veggkledning. Det var vanlig på den tida at huset skulle stå et års tid uten ytrepanel, for at "tømra skulle få setta seg".

Bertha og Oscar - I Kristiansand
Bertha og Oscar i Kristiansand

Bertha og Oscar fikk fem barn. det eldste barnet, Ragnhild (Tulla), ble født i Tananger før de reiste til Kristiansand. Oluf og Kristian ble født i Kristiansand, men Ragnvald ble født i huset til onkel Hans. Yngstejenta, Agny, ble født i det nye huset. Bertha og Oscar opplevde stor sorg da Ragnhild, som var født i 1924, ble syk og døde bare fem år gammel. Hun fikk sykdommen rosen, som den gang var meget farlig. Bare fire uker tidligere døde Ragnvald, onkelen hennes, av tuberkulose.

Krigen

Krigsutbruddet kom som et sjokk på alle. Den 9. april ble hele familien skremt opp av tyske fly som drev lavflyving over husene. Oluf kom hjem fra skolen og fortalte at de måtte gå hjem fordi det nå var krig i Norge. I aprildagene var det ikke lenger trygt i Tananger, og mange reiste bort til slektninger eller kjente i Ryfylket. Oscar var også redd for å bli tatt av tyskerne, og kunne bli tvunget til å lose i denne første og farlige fase av krigen. Bertha og Oscar hadde noen gode venner i Vormedalen i Hjelmeland som tilbød seg å ta i mot hele familien, og det bar av sted. På den tiden var det fullt kaos på kaiene i Stavanger og fjordabåtene var fulle av folk, men Bertha og ungene kom av gårde, mens Oscar og Oluf kom litt senere med motorbåten deres.

Bertha sitt hus i Tananger
Huset Bertha og Oscar hadde i Tananger lå i Losbyen

Mor og søstera, Marie, skulle også komme til Vormedalen. De fikk hesteskyss inn til Stavanger, men på veien hadde tyskerne satt opp sperringer. De ville ikke ha mer folk inn til byen.  Anna og Marie ble først stoppet på Madla, men tenkte det gikk an å komme fram via Kvernevik. Men, nei, også der ble de stoppet. Da bestemte mor seg for å oppgi hele Hjelmelandsturen. De snudde, og hun sendte følgene korte og klare beskjed: "Jeg reiser ikke".

Oppholdet på en avsides gard i Hjelmeland ble for ensformig for ungene, og da 17. mai nærmet seg tok Oluf initiativ; han fikk tak i en lastebil som fraktet dem til rutebåten, og hele familien drog tilbake til Tananger. Før invasjonen hadde Oscar kjøpt hus i Vidarsgaten i Stavanger. Men de skulle ikke selge huset i Tananger. Første etasje skulle leies ut, men annen etasje skulle være familiens sommerbolig.   Oscar hadde nå fått jobb som utseilingslos i Stavanger, og det nye huset var klart for innflytting i juli måned. Under krigen kom tyskerne og rekvirerte annen etasje av huset i Tananger, og familien mistet dermed muligheten til å bo på landet om sommeren.

Et trist minne fra krigen: Oscar kom hjem, hadde vært ute på losing. Han kom inn i gangen, og tok ikke av seg frakken før han sa til Bertha: "Nå er ikkje Alf mer, båten hans blei bomba på fjorden." Som de andre i familien, var hun veldig glad i Alf, og dette var et fryktelig slag for alle. Broren, Alf, var ringforlovet og bryllupet var planlagt.

Hjemmet på Våland

Bertha og Oscar skapte et godt hjem med stor gjestfrihet og romslighet. De hadde mange venner som kom på besøk. Første etasjen i huset på Våland leide de ut, så det var ikke så stor plass til gjester, men divanen i stua var stadig opptatt. Ofte flere dager, ja flere uker, kunne gjestene stoppe, og det var mye latter og godt humør. Under krigen var det vanskelig med maten, men Bertha var flink til å improvisere, og ungene forteller om de mange rare rettene som ble servert.

Både Bertha og Oscar hadde mange interesser utenfor hjemmet, men de viktigste var knyttet til kirke og bedehus. Begge var medlemmer i flere foreninger, og enda kan en møte folk som snakker om Bertha og Los Olsen og samlingene i Vidarsgaten. Hvite Bånd, Blå Kors og Finnmarks-foreningen var noen av de foreningene som Bertha støttet aktivt, mens Oscar var bl.a. med i Broderkretsen på Havet og i Havnemisjonen.

Bertha var opptatt av å holde kontakten med søsken og familie. Det var ikke så viktig hvem som sist inviterte, men hun ba ofte slektningene å komme til Vidarsgaten. Hun drog selv på besøk når hun syntes det var lenge siden de hadde hatt kontakt. "Det er så viktig at familien holder sammen," sa hun så ofte.

Bertha hadde en god hukommelse som hun fikk beholde like til det siste. Hun døde 13. september 1985, men like før fortalte hun hvordan begravelsen skulle være. Hun valgte selv salmen: "Klippe du som brast for meg." Dette var en salme som også faren, Karolius, hadde valgt til sin begravelse.