. .

Oluf Olsen - f. 29.07.1925 - d. 09.03.2019

Barndom

Huset i Tananger
Huset i Tananger
Hente den nye losskøyta
Oluf 5 år - på vei til Sørlandet for
å hente den nye losskøyta
DS Galtesund
Ruteskipet D/S Galtesund

Oluf ble født 29. juli 1925. Foreldrene var Bertha Kristiansen (1900-1985) og Oscar Olsen (1897-1981). Han hadde sine første leveår i Kristiansand. På den tiden var Oscar los på Kystruten som tilhørte Arendalske Dampskibsselskap. Disse hadde rute på kysten mellom Oslo og Bergen. I 1929 overtok Oscar stillingen som los etter sin svigerfar Karolius Kristiansen. Familien flyttet da til Tananger og bygde hus der. Huset hadde fin beliggenhet med utsikt ut mot sjøen og grenset til en stor utmark som ble en fin tumleplass for barna.

Året etter at de kom til Tananger, kjøpte Losvesenet en ny skøyte på Sørlandet, og Oscar fikk i oppdrag å hente denne i Farsund. Oluf som da bare var 4-5 år gammel fikk være med - en tur han husket hele livet. På veien sørover reiste de med ruteskipet ”Galtesund”. Oscar kjente godt kapteinen, og de spiste middag med ham om bord. Her fikk Oluf for første gang smake jordbær!

M/S Galtesund ble kapret under krigen av motstandsmannen Odd Starheim og ført til England. Det var et frekt og dristig kupp som tyskerne raste over.

Losskøyta L/S Tananger”, som Oscar hentet, ble for få år siden restauret og ligger ved Kystkultursamlingen i Tananger.

De tre søsknene til Oluf beundret storebror. Han var så oppfinnsom og det var stas når han var ”barnevakt”. Da laget han knekk og fant på leker. Han hadde mange kamerater, fortalte han. Mest var han sammen med Arthur Nilsen og Anton Roth. De tre, bygde en fin hytte i utmarka oppfor huset. Da var de 12-13 år gamle.  Et flott byggverk med en stue og et loftsrom med to senger.  Materialer fikk de hjemme, hos naboer, og hos kjøpmann Nilsen som hadde et byggeprosjekt gående. De fikk en bysse, av den typen som brukes i småbåter, og på den kunne de lage mat. De samlet måkeegg og stekte pannekaker.

Da de ble litt større fikk de andre interesser, da kunne de mindre søsknene overta.

Etter krigen fant de en tysk soldat som hadde desertert og tatt inn i hytta. Han var ikke klar over at krigen var slutt da han ble oppdaget.

Oluf var veldig interessert i båter og sjøen. Han sparte penger og kjøpte sin egen robåt da han bare var 11-12 år gammel. Det var en helt ny båt, bygd i Hardanger og kostet et hundre kroner. Han var opptatt av fiske både med dorg og garn. Særlig var hummerfiske spennende, og han og kameratene fikk fri en dag fra skolen for å sette teiner.

Losskøyta Tananger - med Oluf ved roret - I
Losskjøyta L/S Tananger - nå restaurert av Kystkultursamlingen i Tananger

Losskøyta Tananger - med Oluf ved roret - II
Oluf ved roret på "L/S Tananager"

Hytta i utmarka
Den fine hytta i utemarka

Høsten 1939 forliste det tyske skip Vegesack utenfor Tananger. Det kom fra Syd-Amerika, og hadde bl.a. bananlast. Dette var i tiden før den 2. verdenskrig, og den engelske marine jaktet på tyske båter i Atlanteren og Nordsjøen.  Dette skipet førte dansk flagg og merking for å villede engelskmennene. Det gikk inn i norskehavet og fulgte den norske kysten til det forliste i det urene farvannet utenfor Tananger.  Oluf fortalte at han rodde kapteinen på skipet inn til Tananger, og fikk en stor bananklase som betaling.   Det var mange i Tananger som hentet bananer og det var stor stas.

Oluf fortalte om noen gaster fra Madla som var kommet til Tananger. De hadde drukket seg fulle og lagt seg til å sove på marka nede ved bussgarasjen. Da de våknet og så en strøm av folk som kom forbi bærende på bananer, ble de helt forvirret. Var de kommet til syden?

Oluf og kameratene var så mye på sjøen at de ble lommekjente i farvannet. Dette fikk Oluf nytte av mange år senere da han som kaptein var på vei med Lyngenfjord fra Stavanger og sørover. Losen han hadde om bord var tydeligvis dårlig forberedt, og kunne ikke kursene i området utenfor Tananger. Det ble mange spørsmål på broen til kapteinen av typen: ”Korleis meine du me ska’ styra nå?”. Oluf måtte selv sette kursene.

Oluf likte seg godt på skolen. Breiteig, som også mora hadde hatt som lærer, var en snill og grei kar. Oluf fortalter at skolen aldri var et ork, hukommelsen var så god at han slapp lett fra lekselesingen.  Den 9. april 1940 kom Oluf fra skolen og fortalte at alle elevene måtte gå hjem. ”Det er krig i Norge”, hadde de fortalt. Dette ble faktisk den siste dagen Oluf hadde i barneskolen.

Det var mange dramatiske hendelser i Tananger i april-dagene. Flyplassen på Sola var et viktig bombemål, og hadde stadig angrep fra engelske fly. Ikke sjelden fant familien granatsplinter rundt huset, og i ett tilfelle på altanen. Da det hendte, hadde Oscar og guttene nettopp stått der for å se på lyshavet over flyplassen og høre på skuddlarmen.

Under krigen var det mange tyske vaktposter i Tananger, og soldatene skulle hindre sabotasje. Oluf og Abel, en eldre gutt, var på epleslang da en patrulje kom forbi. Abel ble redd og la på sprang, og Oluf måtte følge etter. Abel var ikke så modig og trengte trøst av den mer dristige Oluf. ”Lei meg, Oluf”, sa han. Tyskerne trodde guttene hadde gjort noe galt, og kom etter for å fakke dem. Guttene fikk et forsprang, men Abel ble trett og stakk inn i en kornåker og gjemte seg. Oluf fortsatte i full fart opp til Myklebust. Der forklarte han Ommund Myklebust at tyskerne var i helene på han. Bonden, som var i ferd med å veie opp noe kålrabi, var snartenkt: ”Ta hua mi på og vekta på nakken og gå over til Erling”. I mellomtiden hadde tyskerne tatt sykkelen fra onkel Karl, som kom nedover fra Myklebust. De kom nå raskere, og krysset gardstunet der de møtte den ”trøtte drengen med vekta”, uten å reagere. Faren var nå over, men på hjemveien passerte Oluf kornåkeren. Da stakk Abel hode fram og ville vite om tyskerne nå hadde gått sin vei.

Det gikk så mange fæle rykter om krigen og tyskerne, og mange familier fant det best å evakuere. ”Far og mor hadde venner i Ryfylke og de inviterte oss til og komme til Vormedal, og bo hos dem. Vi ble der fram til 16. mai. Da var vi ungene trett og lei av oppholdet, og lengtet hjem. Far var da tilbake i Stavanger, men Oluf tok initiativet og bestilte en lastebil som fraktet alle til rutebåten. Men det ble ikke den 17. mai feiringen som vi hadde tenkt oss.”

Sjømannen

Oluf - uniform
Oluf - ungdomsbilde

Oluf fortalte: Det var mange i familien som var knyttet til sjøen, både far og bestefar var loser. Ikke minst onkel Alf, som også var sjømann, har bidratt til at jeg fikk interesse for dette yrket. Jeg hadde et nært forhold til Alf, han var veldig glad i å seile og fiske, og jeg fikk ofte være med. Han var forresten veldig god til å fortelle historier og skrøner. Jeg husker jeg fikk sitte på ”stryke-vogna” som bestemor brukte, og da fortalte han historien fra Afrika - om negeren som ville ta han og kameraten. Men Alf la klokka si inn mot øret til mannen. Da ble han redd, trodde tikkinga var trollskap, og forsvant i full fart.

Denne spesielle ”tøy-rulla”, bestod av et langt stativ med flere ruller som tøyet eller dukene ble tvinnet rundt. Over rullene ble det lagt en vogn (slede) med håndtak på begge kortsidene. Når tøyet skulle strykes/rulles, måtte det være en person på hver side for å føre vogna fram og tilbake. For å oppnå press mot rullene ble det lagt lodd eller steiner på vogna. I dette tilfelle fikk jeg være loddet, og det var stas.

Oluf hadde tydeligvis stor tillit i DNA, og han ble flere ganger beordret til å av avløse toppoffiserene på passasjerskipene. Han var bl.a. vikar for kapteinen på Bergensfjord og overstyrmann på Oslofjord. Nedenfor er en oversikt over de fleste tjenesteperiodene. (Ikke alle tjenesteperiodene er kommet med i oversikten).

 

Den første utreisen  - D/S Varg (26/4-46 til 3/7-47)

Oluf hadde tidlig hatt lyst å reise til sjøs. Så kom krigen og da var det ikke så greit å være sjømann. Mor hadde aldri gått med på å sende eldstegutten ut på den tiden, derfor måtte de planene legges på vent. I mellomtiden hadde Oluf jobb som glassmaker. Men da krigen var slutt, måtte han utføre militærtjeneste, og valgte marinen.

Etter å ha fullført tjenesteplikten fikk han hyre på en stykkgodsbåt som var bygget på Rosenberg. Denne båten, som ble kontrahert av rederiet Smedvig, ble langt dyrere enn kalkulert. Det oppstod derfor en tvist mellom verftet og rederiet. I den første tiden den var i drift, var det egentlig Rosenberg som stod som eier, men siden ble Smedvig eier.

DS Varg
D/S Varg

Skipet ”D/S Varg” var en stykkgodsbåt på ca. 3000 tonn som ble chartret av den Islandske Kooperasjonen. Den gikk på Amerika og Europa.  Oluf startet som jungmann om bord, men ble etter kort tid matros.

Det var til dels mye fyll om bord. En gang stoppet motoren fordi det manglet stim på kjelen. Fyrbøterne og karene i maskinen hadde fått tak i noen remedier slik at de kunne sette vin. Den hadde de nå prøvesmakt, og helt glemt å fyre under stimkjelen. Kapteinen måtte ned i maskinrommet og se hva som var på ferde. Da han forsto sammenhengen var han ikke blid og mumlet: ”Den norske sjømann er et … folkeferd”

Problemene om bord skyltes at en stor del av mannskapet var krigsseilere med dårlige nerver. ”Vi gjorde sikkert mange ganger stor urett mot disse karene, for vi hadde ikke kjennskap til bakgrunnen deres”, sa Oluf.

Det var mange episoder om bord som kalte på smilet: Oluf nevner en Stavangermann som var litt skrøyten av seg. Han var så utrolig flink til å svømme under vann, hevdet han. Nede på maskindørken var det en bøtte med væske som han dukket hodet sitt nedi for å bevise hvor lenge han kunne holde pusten. Nå viste det seg at denne bøtta var i bruk av mannskapet når de fant det for strevsomt å klatre opp leideren for å komme på toalettet. Rent vann var det slett ikke!

En gang de lå i havn ved siden av en annen lastebåt hadde de en pussig hendelse. Kokken på nabobåten hadde drukket seg full, og havnet om bord i byssa på Varg. Han trodde han var på riktig sted, og startet med matlaging.

Varg hadde hovedsakelig fart mellom Island og USA. Dette var kort tid etter krigen, og derfor var det mest matvarer som ble hentet hjem. Det var brød og andre kolonivarer, og det ble losset på mange små havner på Island, ja faktisk også direkte på fiskefartøyer.

Varg førte også trelast fra Finland og da kom det finske stuere om bord.  Det var underlig nok mest kvinner som stua planker, og det var å ta en for en. Stuerten hadde sans for disse folka og skaffet dem kaffe på si. Han stakk et rør inn i kaffesekkene og tappet ut kaffe som han spanderte. Vi fikk god kontakt med disse folka, og en gang mens vi var i havn, ble vi invitert i bryllup. Det var en fin avveksling i den litt triste tilværelsen. Båten Varg hadde dårlige bekvemmeligheter, bare kaldt sjøvann i dusjen, og vi måtte hente varmt vann fra motordekket. Det var parafinlamper som lyste opp lugarene, og tildels oppvarming med kull.

Kapteinen var en grei sjef, men litt spesiell. Han brukte tøfler når han gikk på vakt. En gang var det glatt på dørken på broen, og mye slingring. Karen seilte på tøflene fra side til side, og havna til slutt med hodet mot veggen og slo seg til blods. Etter at Oluf hadde forbundet ham, kom det: ”Ja, nå e’ eg blitt en ekte fordømt araber!”

Oluf fikk en god kamerat om bord på Varg, islendingen Gudmunddur Arnason. Da båten kom til Stavanger var han på besøk i Vidarsgaten hvor foreldrene nå bodde.  Han hadde også kontakt med Oluf mens han var på Bergensfjord. Gudmunddur var da styrmann på en tråler. Senere kjøpte han en mindre fiskebåt og ble siden skipper og reder for en fisketråler. Han døde for et par år siden, og mens han var syk, fikk Oluf telefon fra sønnen. Faren ville så gjerne ha  kontakt med Oluf, og de hadde en telefonsamtale før han døde.

 

M/S Julian  (29/7-47 til 18/6-48)

Oluf ble på M/S Varg et års tid, og mønstret deretter på som matros på M/S Julian, et av tankskipene i Rekstens flåte. På denne tiden var dette betraktet som et stort skip, hele 10 000 dwt. Båten gikk bl.a. i den Persiske gulf, og på Aruba i Caribien. Det er en øy som var en Hollandsk koloni, og hadde et stort olje-raffineri.

MS Julian
M/S Julian

Her om bord var det også mye fyll, men verst var det at Oluf reagerte på oljedampen. Han ble gassforgiftet og mistet smaksevnen, alt smakte likt. Helsefarlig var også tanksjauen, arbeidet med å rengjøre tankene. Han husket at når de skulle vaske seg etter en tørn i lasterommet, brukte de tri-oppløsning fra en stor stamp på dekket. De visste ikke den gang hvor enormt farlig dette stoffet i virkeligheten var. Asbest er et annet fryktet stoff og som kan forårsake kreft. Det var plenty av det slaget om bord. Alle stimrørene til winsjsystemene på dekket var isolert med asbest, og maskinrommet var praktisk talt kledd med asbest.

Ved et anløp i Falmouth i England kom skipsinspektøren om bord og tilbød Oluf fri styrmannsskole hvis han ville fortsette i rederiet. Det forteller litt om hvor stor pris det ble satt på unggutten. Oluf måtte takke nei til tilbudet.  Nei, tankbåter var ikke noe for Oluf, og han mønstret av etter et års tid.

 

D/S Vistafjord  (6/9-48 til 10/7-54), med avbrudd for styrmanns- og skipperskolen

(Tonnasje: 6390 TDW- byggeår: 1944, I DNA: 1948-55)

Etter dette fikk han hyre som matros på Vistafjord, en av Amerikalinjens båter som gikk fra Takoradi i Vest-Afrika til Sauda med malmlast. Turen tok 2 ½ måneder.

 

Vistafjord ble han bare vel et halvt års tid, før han mønstret av i Stavanger for å begynne på styrmannsskolen (1/9-49 til 15/6-50).  Etter at han hadde fått eksamen, gikk han igjen ombord på Vistafjord, nå som tredjestyrmann. Han måtte mønstre på noen dager før skolen egentlig var slutt, men fikk - som eneste elev - anledning til å ta de muntlige prøvene på en dag.

Oluf forteller: ”Styrmannsskolen hadde veldig gode lærere, så det var nesten ikke nødvendig å lese lærebøkene. Jeg er så heldig at jeg har god hukommelse, trolig en arv fra mor, så skolene var greie å komme gjennom.

Onkel Alf lærte meg å morse, så litt kunne jeg før jeg kom på skolen. Under eksamen i telegrafi skulle læreren sende, og jeg skulle motta morsemeldingene. Han benyttet et opplegg som var brukt i læreboka og som jeg faktisk husket. Jeg kom derfor lett fra dette. Læreren klaget: ”Du leser nesten før jeg har sendt signalene”.

Oluf seilte som 3. styrmann på Vistafjord et års tid  (15/6-50 til 11/7-51). Etter dette begynte han på skipperskolen (10/7-52 til 20/6-53), for så igjen å gå om bord i ”Vistafjord”, først som 2. styrmann, og etter seks måneder som 1. styrmann.

I 1953 fikk han en tur med båten til Amerika, nærmere bestemt Philadelpia, med malm fra Narvik. På hjemveien var de innom Baltimore og lasta. På denne turen var Aud med, påmønstret som messepike.

 

D/S  Stavangerfjord (25/9-54 til 5/1-55)

(Tonnasje: 7300, TDW- byggeår: 1918, I DNA: 1918-63)

Oluf mønstret på som 2. styrmann på passasjerbåten Stavangerfjord. Dette var et vikariat som gav en ny erfaring han likte godt. Kapteinen Leif Hansen var en grei kar. Båten ble det året ”julebåten til Stavanger”, og det ble også en tur til Nordkapp hvor det var vanskelig å finne havn for en så stor båt.

 

D/S Kongsfjord (20/1-55 til 24/10-55)

DS Kongsfjord
D/S Kongsfjord

(Tonnasje: 8300 TDW- byggeår: 1951, I DNA: 1951-72)

 

D/S Norefjord (10/1-56 – 7/8-56)

(Tonnasje: 8150 TDW- byggeår: 1953, I DNA: 1953-72)

I to år var Oluf på Øst-Afrika fart med lastebåtene Kongsfjord og Norefjord. Han var da 1. styrmann. På den tiden var ikke tittel overstyrmann tatt i bruk i handelsflåten. Ruten gikk gjennom Middelhavet og Suezkanalen. Båtene førte stykkgods fra Europa til Madagaskar og mange andre havner i Øst-Afrika. Madagaskar var på denne tiden en fransk koloni, og det var derfor stor kontakt mellom disse landene.

Skipene førte utrolig mange varegrupper. Oluf nevner sement, propangass, klær, sukker og kaffe. De hadde også flasker med øl, og vin i tanker på dekket. Striesekkene de brukte var veldig populære blant lossearbeiderne som kom om bord. Det var helt vanlig å bruke sekkene som bekledning. En styrmann kom til Oluf og spurte; ”Skal vi forandre det slik at kaffen vi har med skal være i bulk.” ”Nei”, sa Oluf. Da var lossearbeiderne i ferd med å tømme kaffen på dekket, for å ta sekkene som klesplagg. Planleggingen i forbindelse med lasten ble delt mellom 1. og 2. styrmann.

Det fulgte veldig mye papirarbeid med denne transporten og 1. styrmann hadde fullt opp med dette arbeidet, og hadde liten tid for broen og navigasjonen. Lasten var ikke som i dag, lagt på paller, men bestod av et utall kolli. Det var veldig viktig at varene var tilgjengelige når de skulle losses, og med så mange havner, var det et vanskelig puslespill. Det var fem dekk å fordele lastene på. I tillegg skulle de laste varer fra ulike havner.  Det gikk prestisje i dette, og den styrmannen som laget problemer for lossingen mistet alltid litt respekt. Noen rederier hadde egne stuere om bord som tok seg av dette, men i Amerikalinjen var det mannskapet som selv måtte ta denne oppgaven.

 

M/S Bergensfjord (3/1-57 til 24/5-57 og 2/1-60 til 10/5-62)

(Tonnasje: 4450 TDW- byggeår: 1956, I DNA: 1956-71)

Her mønstret Oluf på som såkalt ”Staffcaptein”. Dette var den nye betegnelsen på overstyrmann som ble brukt på cruiseskipene. Her fikk han mange turer over Atlanteren og i tillegg mange spennende cruiseturer. Selskapet arrangerte ”Round the world in 80 days” som ble veldig populære.  Det var mange havner å besøke på den ruten. Det var start fra New York og ruten gikk gjennom Panama-kanalen og ut i Stillehavet. Videre gikk turen opp langs vestkysten av Amerika til San Francisco, og videre til Hawaii, Tahiti, New Zealand og Australia. Hjemturen gikk gjennom Suezkanalen og endte opp i Oslo, Stockholm og København før returen til USA og New York.

Det var alltid fullt belegg, og dette satte store krav til hele mannskapet, og ikke minst offiserene.  Det var lett å forstå at det å skaffe mat til de 600 passasjerene krevde både planlegging og god kontroll.


MS Bergensfjord
M/S Bergensfjord

MS Bergensfjord - Passasjerene skulle få en god mottakelse
Passasjerene skulle få en god mottakelse

’Staffcapteinen’ var i praksis driftssjefen på skipet, og hadde hovedansvar for et mannskap på over 400. Det var naturligvis de vanlige oppdelingene av områdene med sine offiserer, som dekk, maskin og bysse, og dessuten mange andre funksjoner knyttet til servicen for passasjerene. Hver uke var det hans oppgave å inspisere alle lugarene om bord, både mannskaps- og passasjerlugarene.  Han hadde også ansvaret for oppfølgingen av eventuelle avvik.

Oluf forteller at storparten av passasjerene på disse cruisene var kvinner, ofte enker etter menn som hadde jobbet hardt for å tjene penger og bli rike. Mange av disse bodde på hotell i land, og derfor fremstod et cruise som rimelig. Et cruise kostet ca. tusen kroner pr. dag, men inflasjonen var høy, og dollaren sterk.

Tjenesten om bord på passasjerskip var helt forskjellig fra lasteskip. Den eneste lasten på cruiseskipene var bagasjen til passasjerene. Ellers var det sosiale viktigst for ”Staffcaptain”. Jobben kan egentlig sammenlignes med en hotelldirektør. Han skulle snakke med så mange som mulig, representere rederiet på beste måte og konversere med passasjerene i forbindelse med ”Captain’s dinner”. I likhet med kapteinen skulle han opptre i gallauniform, og la seg fotografere over en lav sko.

Med et så stort mannskap, var det naturlig at mange ikke var skikket til sine oppgaver. Det ble for mye drikkevarer som skapte vanskeligheter på mange måter. På den tiden var det lett å få jobber, men likevel mangel på profesjonelle sjøfolk. Det kunne gå hardt for seg og arresten ombord kunne av og til være fullt belagt.

En som jobbet i byssa hadde havnet i arresten og klarte å komme seg ut gjennom ventilen, selv om den hadde stengsel. Han havnet i sjøen mens de lå i havn, og den ansvarlige offiseren fikk melding om at en person lå i sjøen ved skutesida og måtte plukkes opp.

Staffkapteinen måtte nødvendigvis få lite aktiviteter på brua. Instruksen var at hvis været var dårlig skulle han assistere når 4. styrmannen hadde vakt. Atlanteren kunne vinterstid være nokså vanskelig, men det hindret ikke båtene å trafikkere. Turen fra Norge til New York tok normalt 8 dager.

 

M/S Skiensfjord (1/9-58 til 21/9-59)

Skiensfjord - Motorskipet
M/S Skiensfjord
MS Oslofjord
M/S Oslofjord

Da M/S Skiensfjord ble bygd på Lindhomen Verft i Göteborg var Oluf rederiets inspektør og representant i den siste byggeperioden.

 

Oluf mønstret på da det nye skipet gikk fra verftet og var 1. styrmann ca. ett år. Det ble bare en tur til Afrika og Madagaskar, og deretter gikk skipet på ’Lakene’ og andre havner i USA. Her var det Oluf fikk lære kunsten å manøvrere med presisjon i de trange slusene.

 

M/S Oslofjord (14/11-59 til 11/12-59)

(Tonnasje: 5900 TDW- byggeår: 1949, I DNA:1949-70)

På dette passasjerskipet vikarierte Oluf som overstyrmann på to turer fra Norge til USA.

 

M/S Foldenfjord (12/5-62 til 10/9-62)

(Tonnasje: 6400 TDW- byggeår: 1953, I DNA: 1953-92)

 

M/S Lyngenfjord (5/10-62 til 26/3-65)

(Tonnasje: 6390 TDW- byggeår: 1958, I DNA: 1956-70)

Dette skipet var til forveksling lik M/S Skiensfjord (Se bildet)

På denne båten fikk Oluf den lengste tjenestetiden av alle båtene han hadde vært påmønstret, og nå som kaptein.

Båten var en kombinert laste­­– og passasjerbåt med hovedtrafikk på Skandinavia og de store sjøene i USA. Oluf hadde tidligere hatt tur gjennom St Lawrence-kanalen og slusene, han hadde derfor på forhånd bra kjennskap til den vanskelige gjennomfarten. Han skaffet seg etter hvert så godt kjennskap og ferdigheter i denne passeringen at han avla prøve med inspektører for kanalmyndigheten om bord. Ja, prøven var så vellykket at han i etterkant fikk et brev fra sjefen for Canadian Overseas Shipping ltd. Her het det bl.a.:

“It was gratifying that this trip made such good impression on the commission which certainly reflect favorably on your vessel in particular and on deep sea shipping in general.”

Dette ”Certificate”, viste seg i mange tilfeller å være nyttig.  De kapteinene som hadde dette, kunne passere slusene uten å ha ekspertene fra land som loser. En gang var det hele 90 båter som ventet på passasje, men Oluf og Lyngenfjord fikk komme foran i køen.

MS Lyngenfjord
M/S Lyngenfjord

Oscar, far til Oluf, hadde i mange år vært den foretrukne og faste losen på alle Amerikalinjens båter som kom til Stavanger. Da Oluf spurte rederiet om faren kunne få bli med på en tur på Lakene, ble det velvillig reagert med å gi pensjonisten en gratis reise. Dette ble en utrolig fin opplevelse for den gamle sjømannen, og han kom hjem med mange gode minner. At han også kom hjem med en stor bunke med lysbilder som var tatt på turen, var en stor overraskelse. Et av bildene satte han særlig pris på. Det var tatt på broen av båten hvor vannveien gikk over autostradaen og som viste en rekke biler som passerte under skipet.

Dagen før de reiste lå Lyngenfjord ved Strandkaien i Stavanger, og Oluf var på Finnøy. Da kom det beskjed fra havnemyndighetene at skipet måtte flyttes. Oscar hadde allerede kommet om bord, og han gikk på broen og sammen med styrmannen og medvirket aktivt ved flyttingen. Dette var ikke noen ny situasjon for den erfarne losen.

I havnene i Lakene kom det alltid folk om bord for å hilse på Oluf. Det var personer med norsk avstamming og tidligere passasjerer med Lyngenfjord. De ble tatt godt imot selv om Oluf selvsagt hadde mange viktige oppgaver med skipet til kai. Oscar ble også kjent med mange av de besøkende, og de gav ham ofte omvisning i land. En amerikaner som tydelig ble så begeistret for losen, at han ble invitert til å stoppe igjen hjemme hos ham, og dra tilbake til Norge når Lyngenfjord kom igjen noen uker senere. Men det ble det ikke noe av.

Oscar ble snart klar over at Oluf var respektert som en god kaptein. Oluf var også streng og tålte ikke slinger i valsen.  I en av havnene på Lakene kom ikke stuerten tilbake fra landlov da skipet skulle seile videre.  Oscar kom i snakk med maskinsjefen, og beklaget at Oluf var så streng da han gikk videre uten å ta hensyn til en av toppsjefene om bord. ”Nei”, svarte Chiefen, ”Det må han finne seg i. Oluf har gått fra meg flere ganger”.

Passasjerene skulle ha underholdning, og det var veldig populært når Oluf bestemte at de måtte ha en maskininspeksjon på hjemveien fra USA. De stoppet og ble liggende i flere timer på Newfundlandsbanken, en berømt fiskeplass. Der fikk passasjerene storfisk, og gode fangster ble det. Det smakte nok godt da de fikk servert fisk de hadde fisket selv.

Arbeidsforholdet endret seg drastisk på de årene Oluf reiste ute. Bare offiserene hadde ferie i den første tiden. De øvrige måtte mønstre av for å ta ferie, og finne en ny båt å mønstre på når de ville ut igjen. Nå har alle rett på ferie, og som kaptein opptjente Oluf en uke ferie for hver måned han reiste ute.

 

På Havnesiloen

Etter mange år på sjøen, følte Oluf at nå var det tid for å finne en jobb i land. Aud fant en annonse i avisa om at Havnesiloen søkte etter en driftsleder. Nå hadde Oluf tidligere møtt flere av direktørene i Statens Kornforretning mens han var kaptein på Lyngenfjord. Vanligvis hadde de korn i underrommet på båten når de kom til Norge. Flere ganger hadde de hatt direktører fra Kornforretningen om bord når de losset på de ulike siloanleggene langs kysten. Da ble de kjent med Oluf og fikk tillit til han. Da han søkte jobben i Stavanger, var han tydeligvis et klart valg. Han startet i tjenesten i 1965, og sluttet etter 26 år i 1991.

Da Oluf startet var byggingen av anlegget i gang, og hadde fått opp noen få celler, men først i 1967, to år senere, ble første byggetrinn offisielt åpnet. Nå var Stavanger blitt Norges kornhavn, og anlegget ble allerede da et av de største i Europa og vakte internasjonal oppmerksomhet. Havnesiloen hadde et kaianlegg som i første omgang kunne motta skip med en størrelse av 40 000 tonn, senere ble det utvidet til å ta skip over 100 000 tonn. Losse og lasteutstyret var også av datidens mest moderne typer.

Stavanger Havnesilo - Anlegget
Stavanger Havnesilo

På den tid hadde Staten monopol på import av korn til Norge og som Statens Kornforretning administrerte, og hadde en klar politikk når det gjaldt kriselager. Til Siloen i Stavanger kom det korn fra mange kornproduserende land i verden, mest fra USA og Australia og noe rug fra Østersjølandene. Det første skipet som losset ved Siloen var en svensk 18 000-tonner som kom fra Fort Churchill i Nord-Canada. Det største skipet som kom med last til Siloen var på hele 110 000 tonn.

Anlegget leverte kornet videre til de mange mølleanleggene langs kysten. Det ble hentet i mindre lastebåter. Stavanger ble også en transitthavn, og det ble også reeksportert korn med skip til flere byer i Europa. Italia og Spania. Stavanger Havnesilo hadde tre utbyggingstrinn, og det siste ble tatt i bruk i 1987. Etter dette hadde ”Siloen” to bygninger med til sammen 58 celler og kunne i alt romme 200 tusen tonn korn.

Arbeidet på Siloen var naturligvis på mange måter forskjellig fra det Oluf var vant med, men det var likevel mange fellestrekk. Ellers var det mye planleggingsarbeid for å utnytte silokapasiteten optimalt. I forbindelse med eksporten skulle skipsmeglere og redere kontaktes for å få tilbud på frakt. Ikke minst viktig var kontakten med de ansvarlige på skip som losset og lastet. Her var det mange nasjoner og ikke alle var like gode til å kommunisere på norsk eller engelsk. Her kom hans lange erfaring som skipsoffiser og kaptein godt med.

Det var fire faste personer ansatt på anlegget, og ved lossing og lasting ble det leiet inn mannskaper. To av de faste hadde vært sjømenn, en av disse hadde vært maskinist og var en dyktig mekaniker. Det var flinke og greie medarbeidere, sier Oluf.

 

Dramatikk

Stavanger Havnesilo - Store skader
Etter eksplosjonen

9. juni 1970 var dramatisk. Oluf var i samtale med en representant fra Kornforretningen, ingeniør Moe, da det kom en kraftig eksplosjon som skaket hele bygningen. Det var en støveksplosjon i to av cellene, en ulykke som er fryktet av alle i bransjen. Resultatet var dramatisk, den ene betongcella ble knust, men heldigvis var det ingen personer som kom til skade.  Man antok at grunnen til eksplosjonen var gnist som kan oppstå i forbindelse med sterke støvkonsentrasjoner, og undersøkelsene i etterkant kunne ikke finne annen forklaring. Flere år senere fikk en sveiser dårlig samvittighet, og tilsto at han trolig var skyld i eksplosjonen. Han hadde utført en sveisejobb og ikke fulgt de oppsatte sikkerhetsrutinene.  Det kostet store summer å utbedre skaden.

En av oppgavene for Oluf var å bidra i grupper som vurderte innkjøp av kostbart losse- og lasteutstyr. Det medførte reiser til produsenter både i England og Tyskland.

Opprinnelig hadde losse- og laste apparatet vært en  ”støvsuger”, med kompressorer som måtte ha store elektromotorer. Det nye apparatet som de nå investerte i, var bygd på et nytt prinsipp som innebar at kornet ble ført fremover mellom to transportbånd. Disse ble klemt mot hverandre av trykkluft og på denne måten ble kornet holdt på plass under transporten. Det nye utstyret hadde mer enn dobbel kapasitet i forhold til det gamle, og krevde bare ¼ part av motorkraften.

 

Melasse

Forbruket av melasse til dyrefòr hadde økt sterkt og i 70­– årene kommet opp i 50 tusen tonn. Det fantes på den tiden ikke noe anlegg i Norge som kunne ta i mot sendinger direkte fra oversjøiske produksjonsland. Statens kornforretning besluttet å starte et byggeprosjekt for dette formålet og i februar 1973 ble arbeidet med å sprenge inn to lagertanker i fjellet på tomten til Havnesiloen påbegynt. Tankene fikk en samlet lagerkapasitet på 30 tusen tonn.

Melasse er basert på avfall fra sukkerprodusentene. Storparten kom med båt fra England eller fra Østen og spesielt Singapore. Formannen på denne avdelingen var den fargerike Ola Hall.

 

Organisering

Oluf hadde først som driftsleder og senere som disponent mange ledere i Kornforretningen å forholde seg til, en hoveddirektør, og ikke mindre enn seks underdirektører med ansvar for ulike funksjoner i virksomheten. Ellers hadde han også ansvaret for den økonomiske siden av driften, og hadde en regnskapsmedarbeider i full tid. Det var tale om store beløp, og etter 25 år var hele anlegget nedbetalt med 130 millioner kroner.

Oluf vant stor respekt blant toppledelsen. Hoveddirektøren var en litt formell type, han påla resepsjonen alltid å titulere Oluf med ”Kaptein Olsen”. Flere har nok erfart å bli korrigert når de i telefon ønsket å få snakke med Oluf Olsen. ”De mener Kaptein Olsen?”

Staten opphevet kornmonopolet i 1972, dermed kunne de ulike møllene importere korn direkte, og Havnesiloen mistet dermed sin opprinnelige funksjon og status.

Oluf gikk av med pensjon i 1991.

 

Pensjonisten

Oluf - i senter som solosanger
Oluf i senter som solosanger
God hummerfangst
God hummerfangst

Etter å ha mønstret av for siste gang, meldte ha seg i 1965 inn i ”Skipperforeningen”, eller mer korrekt: Stavanger Søemands-forening av 1850. Siden den tid har han vært medlem og har hatt flere tillitsverv, bl.a. nestformann. Han ble utnevnt som æresmedlem på den spesielle dato: 22.2.2002, men er fremdeles et aktivt medlem i foreningen.

Oluf har også vært med i Søemands-foreningens Sjantikor i 30 år, og vært med på et utall opptredener både hjemme og i utlandet. De deltok i underholdningen bl.a. ved Cutty Sark Tall Ships’ Race i 1996 og ved The Tall Ships’ Race i Stavanger i 2011.

Med sin utrolige gode hukommelse og talent for lesing av dikt, har han i mange år gledet både pensjonister og eldre. Han har bl.a. opptrådt i historielag, pensjonistforeninger og på sykehjem. Det fortelles at han kom til et arrangement i ”Løa” på Sola, et populært samlingsted for eldre i kommunen. Det skulle være et møte med et foredrag, men vedkommende taler hadde meldt forfall. Da spurte arrangements-komiteen om Oluf kunne redde møtet med å lese noen dikt. Oluf, da i 80 års-alderen, tok utfordringen og leste dikt i mer enn tre kvarter- uten manuskript! Oluf forteller at han liker godt å fremføre dikt av Jakob Sande, Nordahl Grieg, Inger Hagerup og Arnulf Øverland. Huset på Finnøy har vært mye brukt i pensjonisttiden. Å fiske har vært en av hans store interesser. Under hummerfiske var han alltid ute i motorbåten med teiner. Som regel blir det gode fangster, nok til å invitere til juleselskap med hummer på bordet.

 

Kollisjonen

Koliderte med Riskafjord - Avisutklipp
Kolisjonen ble omtalt i Aftenbladet
Koliderte med Riskafjord - båten etter kolisjonen
Olufs båt fikk seg en kraftig trøkk

Rutebåten MS ”Riskafjord” var på vei fra Usken til byen og var bare ca. hundre meter fra Siloen. Skipperen på båten hadde en passasjer på broen, og var trolig opptatt i en diskusjon, da en liten motorbåt dukket opp foran baugen. Det smalt og den spisse baugen til ”Riskafjord” kjørte inn i båtsiden like til kjølen. Det var Oluf som var i båten, men han reagerte lynraskt og hoppet i sjøen da han forstod situasjonen. Oluf dukket faktisk under ”Riskafjord” og kom opp på siden av båten. Passasjerer om bord som hadde stått fremme på dekket, hadde sett at det var en mann i sjøen, og sprang til for å hjelpe, men på feil side. Oluf ropte: ”Vil dokker at eg skal drukna?” Da fikk han hjelp og kom uskadet om bord.

Motorbåten tok straks til å synke, men den hadde en liten kabin fremme med en luftlomme, som gjorde at den ikke straks forsvant i dypet. Tilfeldigvis var en liten taubåt i området, og den kom til og klarte å feste en stropp og løfte vraket opp på kaien. På kaien dukket det opp en journalist, og neste dag kunne folk lese i ”Aftenbladet” om hendelsen. Det var lett å se at dette ville bli en dyr reparasjon, og dyrt ble det. 70.000 kroner kostet det å få motorbåten sjødyktig igjen.

Dette var en mandag, og Oluf hadde vært på Finnøy denne helga og fisket makrell. Han startet hjemmefra klokka fem om morgenen, og hadde hele fangsten om bord. Oluf hadde tenkt å spandere makrell på medarbeiderne sine, og ha noe som agn for hummerfiske. Nå lå det hele og flaut på sjøen.

Da han kom til Vidarsgaten og fortalte om hendelsen, var det den fine makrellen som han hadde mistet han var mest opptatt av, og mindre av skaden på motorbåten. Men han fortalte at det kunne ha gått fryktelig mye verre. Dagen før hadde det vært på tale at Aud og moren, Kristine, skulle være med til Stavanger.

Det ble sjøforklaring om kollisjonen, og skipperen fikk tusen kroner i mulkt.

 

Familien

 

Huset - Finnøy
Huset de bygde på Finnøy

Huset - Madlaveien
Huset på Madlaveien

Sommere 1952 var Oluf hjemme for å begynne på skipperskolen. En kamerat, Audun Nilsen, var tømmermann og hadde fått i oppdrag og reparere en turisthytte på Sandsa i Suldal. Han spurte om Oluf kunne være med som hjelpesmann, og det var han villig til.

Oluf - med barnebarn og oldebarn
Oluf sammen med barnebarn og oldebarn

Tre fine jenter kom forbi hytta da de var i gang med reparasjonen, og det ble en pause i arbeidet på taket. De tre fortalte at de skulle overnatte i en hytte i nærheten, og om kvelden fikk de besøk av de to ”tømmermennene”. Dette ble første møte mellom Oluf og Aud, ei frisk og livlig finnøyjente. Samtidig med at Oluf startet som elev på skipperskolen, hadde Aud begynt som hjelpepleier på doktor Dahls pleiehjem i Bergelandsgata sammen med to venninner. Oluf og Aud tok opp kontakten, og om våren 1953 forlovet de seg. Bryllup feiret de på Finnøy den 12. juli 1954 med mange gjester. Samme året kjøpte de en hustomt på Judaberg og betalte fem tusen kroner.  Tre år senere bygde de hus på tomten, men da var Oluf på sjøen, og Aud måtte være byggeleder og administrere prosjektet. Det gjorde hun med glans, og utførte faktisk en del praktisk arbeid selv, bl.a. å legge gulv og male innvendig.

Aud var i flere perioder med Oluf på sjøen, både på tur til USA og til Frankriket og Middelhavet. Da Oluf var inspektør for byggingen av ”Skiensfjord” i ca. et halvt år, hadde de en liten leilighet i Göteborg. Vertinnen var en eldre enke som forlangte fem kroner per uke, og det var det ikke så vanskelig å leve med.

Da Oluf kom i land og fikk arbeid i Stavanger, kjøpte de en leilighet på Tjensvoll hvor de bodde til de kjøpte huset på Madlaveien.

I 1961 fikk de Mette og var en lykkelig liten familie. Mette er i dag mor til to voksne jenter, Mari og Line, og Oluf ble oldefar til to smårollinger.

Aud fikk på sine eldre dager store helseproblemer. Først måtte hun ta operasjon i et kne, og siden fikk hun en kronisk muskelsykdom som stadig reduserte bevegelsesevnen hennes.  I 2002 fikk hun hjerneblødning, men beholdt både hukommelsen og taleevnen. I flere år måtte hun bruke rullator og rullestol, men var åndsfrisk like til det siste. Aud klaget aldri over problemene, men tenkte på familien og omgivelsene sine, gav omsorg og kjærlighet. Hun døde sommeren 2010, 78 år gammel.

LR - oktober 2012
Mindre justeringer av HM mars 2021